Et helt vanlig liv

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det var søndag kveld i den lille gatestubben vår, og småbarnsfedrene i gata hadde fått beskjed om å melde opp til høstens store hendelse: Innsanking og veiing i forbindelse med nabolagets store squash-konkurranse.

En digital vekt var plassert på et bord rett utenfor carporten, omkranset av norske flagg. Rundt bordet sto et alvorlig antrukket følge i dress og slips.

Rett før den første squashen ble lagt på vekta, ble det lest høyt fra FNs menneskerettighetserklæring. I bakgrunnen kunne vi se høstens første fullmåne stige opp over Kanthaugen. Det var et vakkert øyeblikk.

Vinneren ble naboen tvers over gata. Han hadde avlet fram en premiesquash på 1.329 gram. Han hadde til og med gitt den et eget navn, «Kjell», og nå sto han fornøyd og klappet squashen sin, som om det var et nyfødt barn han holdt i armene sine.

Min egen squash, «Desirée» (1.277 gram), måtte nøye seg med en andreplass, mens naboen på den andre siden stilte opp i finalen med to degenererte bidrag, blant annet en squash som hadde vokst i en slags bue.

En lokalt bosatt deltaker fra Nord-Norge stilte opp med en knøttliten squash som mest av alt så ut som den hadde fått en seksuelt overførbar sykdom.

Sistemann i konkurransen, mannen som nettopp hadde lest fra FNs menneskerettighetserklæring, ble diskvalifisert, siden squashfrøene han hadde plantet i vår ikke hadde ført til noen plante, men i stedet en slags blomsteroppsats på speed. Så takket vi for oppmøtet og gikk hjem, hver til sitt hus.

Vår gate er ikke unik. Det fantes sikkert slike gatestubber i Aleppo og Homs og Kobane, også. Nabolag der folk kjente hverandre og slo av en prat borte ved postkassene, nabolag der folk fulgte med på hverandres unger når de var ute for å leke.

Nå leker ikke ungene lenger. Gatene er fulle av kratere, husveggene fulle av kulehull. Det som inntil nylig var et nabolag, er i dag et kadaver.

Og naboene, hvor er de?

Noen i en kjeller, noen i en gummibåt.
Noen i et land langt unna, noen med ansiktet ned, livløse på en strand et sted.

Man trenger ikke alltid komme trekkende med verdens urett når man står der og veier squash og koser seg med naboene. Men det er heller ikke til å unngå å tenke på: Det vi har, er hva hele verden ønsker seg.

En kveld i fred, i krokbøyd latter sammen med naboene, til knes i squash og akevitt, i en gatestubb uten særlige bekymringer.

Et helt vanlig liv. Det er visst ingen liten ting, viser det seg.

*

Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 12. september 2015.

Voksensmerter

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Jeg kunne like gjerne kjørt rett forbi. Latt dem leke der, midt i veien. Men jeg måtte stoppe og kjefte. Måtte irettesette. Først da jeg kom hjem innså jeg hva jeg hadde gjort.

Hvor gamle kan de ha vært? Fjorten? Femten? I hvert fall gamle nok til å vite at det ikke nødvendigvis er en gullidé å rigge opp en hel jævla hockeybane midt på en trafikkert vei. Det verste var at de så så suverene ut da jeg kom kjørende. Det så ut som de eide hele vegen.

Og det, mine venner, aktet jeg å fortelle dem at de ikke gjorde. At de faktisk burde passe seg for bilene. Resultatet var at en av dem spyttet etter bilen min, før jeg selv bråstoppet, hoppet ut og begynte å vifte med armene.

Hva vil det si å være en voksen? I våre dager handler det ikke lenger om å gå med hatt og sove middag. De voksne har blitt en diffus størrelse, et befolkningssegment i hvite sneakers som forsøker å høres ut som attenåringer mens de betjener et boliglån på størrelse med et lite, afrikansk land og ironisk snakker om «voksenpoeng».

Stasjonsvogn? Voksenpoeng.
Pensjonssparing? Voksenpoeng.
Krematorium? Ueeehm. Det stopper vel kanskje der.

Å være voksen handler for enkelte av oss mer om den plutselige følelsen av ansvar, ikke bare for seg selv, men også for omgivelsene. At man plutselig ser på seg selv som en representant for voksensamfunnet, alt i denne verden som regnes som alvorlig og oppbyggelig, en skikkelighetens ambassadør i en verden fylt til randen av rot, slurv og grøtrester.

Vi voksne har ingen store drømmer lenger. Vi ønsker bare at alle skal gjøre sitt, bidra på sin måte, følge de oppsatte regler, opprettholde et minimum av orden.

Høy musikk? Farlig ballspill? Spyttklyser på fortauet? Alt sammen representerer de samme kaoskreftene som vi voksne forsøker å demme opp for. Hver dag. Hver uke.

Dette er vår arbeidsinstruks: Uten oss faller sivilisasjonen.

Og jeg hadde jo rett: Det er ikke spesielt lurt å rigge seg til med en full hockeybane midt på en trafikkert vei.

Men hvem har sagt at bilene eier veien? Tilhører ikke veien like gjerne alle som bor rundt den, enten de er 1.30 eller 1.80 centimeter høye?

Jeg husker fortsatt campingplass-eieren i 1989, han som beskyldte broren min og meg for å sprenge kinaputter over hele området, helt uten å gidde å sjekke om vi faktisk hadde gjort det. Hvor urettferdig vi syntes det var.

Jeg husker lærere som brøt opp slåsskamper i skolegården og kjeftet på oss, helt uten å skjelne til hvem som faktisk hadde gjort hva og hvordan det hadde begynt.

Ingen voksne hadde funnet seg i å bli behandlet slik: Som del av en gruppe som allerede er stemplet som uansvarlig, uansett sak.

For meg tok det noen tiår å glemme hvordan det var å være der. Men bare et halvt sekund å bli den kjipe voksne jeg sjøl hadde møtt som barn.

Alt jeg trengte var å sette meg inn i en bil.
*
Først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen lørdag 9. mai 2015.

Frigjøringsdagen

Foto: Aftenkampens red.

Jeg forventer ikke lenger at noen blir imponert av å høre at jeg kan knytte mine egne sko, men likevel: Innimellom er det lett å glemme hvor mye vi faktisk har lært, de aller fleste av oss. Hvor nakne vi var da vi først kom hit.

Det er så mye vi skal kunne. Riktig dresskode, B-språk, betalingsfrister, forenklet selvangivelse, lukeparkering, oppbevaring av mat, kommunale søknadsprosesser, studieteknikk, håndhygiene, personlig økonomi, pussing av vinduer, avslag på jobbsøknader, vanning og luking, egne grenser, andres grenser, muntlig eksamen, ryggsvømming, vatring, fuging, listing, køkultur, algebra.

Listen over hva et menneske skal kunne er endeløs, og mesteparten rekker vi bare så vidt å lære oss før det er for sent.

Men enkelte ting. Enkelte ting.

Nå kan du det, nå kan du det,
jeg holder ikke nå
jeg stopper opp, du ruller vekk,
og himmelen er blå.

Der sykler du, du sykler nå!
Blant lavblokker og stein
i junisol, med vinglefart,
og tynne, brune bein.

Det er så mye vi skal være. Voksne, lekne, lydhøre, rolige, foresatte, svigersønner, fotballmødre, ansatte, tillitsvalgte, selvstendige, studiekamerater, borgere, velgere, opplyste, ansvarlige, naboer, medmennesker, selvsikre, ydmyke, ektefeller, medarbeidere, ryddige til rett tid. Mest av alt gjelder det å være fri.

Men blir noen av oss friere enn vi var i det øyeblikket da vi trillet av sted på egen hånd for første gang, med små føtter plantet på et par pedaler, vinglende gjennom vårkvelden?

Der ruller du så fint av sted
så svinger du, du klarer det
og smilet ditt er veldig bredt
alt ble med ett så veldig lett:

Det er vår og sol og tidlig kveld, og de asfalterte gatene i Fagstadlia er fulle av unger. Du kan se dem på trampolinene i nabolaget, eller lurende bak hushjørnene. Små føtter i lette sko springer over plassen og mellom parkerte biler.

Et fugletrekk passerer på himmelen, på veg nordover, til kontinentets lyseste kvelder. Kanskje ser de oss ikke, kanskje se de oss likevel: Her nede på bakken, der vi fyker bortover gata – far og datter, den ene jublende, den andre syklende.

Fra lufta ser det sikkert lite ut. Men her nede føles det som at hele verden har åpnet seg.

Diktet «Nå kan du det» er skrevet av Ingvild H. Rishøi, og er hentet fra samlingen«Pling i bollen – fine og ufine barnerim», Cappelen Damm forlag 2011.

Frigg

Foto: Sigurd Rage / Flickr.com

Det hadde snødd i seks uker, og folk hadde fått beskjed om å måke takene sine.

Under et kommunestyremøte gikk diskusjonen høyt om manglende brøyting, og etter møtet ble journalisten fra lokalavisa dratt til side av en av de frammøtte, en middelaldrende kvinne som kalte seg Frigg. Hun hadde store ting å fortelle, sa hun.

– Han hadde kanskje lagt merke til at det hadde snødd uvanlig mye på Innlandet denne vinteren, spurte hun. – At det mye var kaldere enn normalt?
– Er dette et nyhetstips? spurte journalisten. – For dette har vi skrevet om allerede, mener jeg?
– Nei, sa Frigg. – Nei nei nei. Det er noe på gang. Det kommer bare til å bli kaldere og kaldere framover, før det til slutt smeller.

Lokalavisjournalisten så spørrende på henne.

– Klimaendringene?
– Noe mye større, sa Frigg, og skulle til å si noe mer. Så beit hun seg i det, tok ytterjakka si og gikk ut av kommunestyresalen.

I et av nabodalførene hadde de nettopp måttet avbryte et stort hundekjøringsløp. En av løypekjørerne, en kar med 26 års erfaring, sa at han aldri tidligere hadde sett så ekstreme værforhold.

– Det er Ragnarok oppe på fjellet nå, hadde han sagt til lokalavisa.

Ordvalget fikk Frigg til å grøsse. Hun dro jakka tettere rundt seg og krysset vegen borte ved Kiwi. Det snødde tettere enn noen gang. Mannen hennes hadde vært lenge borte nå. Om Odin ikke kom hjem snart, kunne man jaggu begynne å lure.

Den natta våknet Frigg opp med et rykk. Hun hadde glidd inn og ut av en voldsom søvn, en søvn der hun var omgitt av brokker av drømmer og bilder hun ikke forsto.

Hester i trær.
Trær i brann.

Hun sto opp og gikk ned, kikket ut bak gardina i gangen, og så at bilen til Odin fortsatt var borte.

Så brygget hun seg en kopp te og logget seg inn på et av nettforumene hun pleide å bruke. Hvor mye var klokka nå, egentlig? Halv fire?

03.32.

Jeg vet at de fleste drømmer er tilfeldige, men jeg har noen som går igjen som jeg føler «ligger dypere» om jeg kan si det slik, og hadde likt om noen kunne prøve å tolke det, skreiv Frigg.

1. Når jeg går i drømmene mine sliter jeg alltid med å gå, som om det ene benet er kortere enn det andre. Jeg sliter skikkelig med å få det til å se normalt ut, og skjemmes over at alle rundt meg ser hvor rart jeg går.

2. Jeg drømmer ofte om store bølger, ofte nærmest tsunami hvor vi må rømme fra de store vannmassene.

3. Som ung klemte jeg en periode kviser, men i drømmene ender jeg ofte med å klemme ut alt innholde i enten fjeset, eller benet eller hvor enn på kroppen og får panikk.

Frigg stirret på skjermen. Hvorfor hadde hun skrevet alt dette? Hvorfor skulle hun begynne å trekke inn andre folk i dette her? Hun fikk lyst til å slette hele innlegget.

Dessuten var det ikke sant heller. Ikke halvparten av det. Drømmene hennes handlet verken om kviser eller merkelig ganglag.

Tvert imot var drømmene hennes fulle av kråker og ravner og hester som var hengt i trær, lydløst vaiende i vinden.

Drømmene hennes var fulle av skrikende barn som ble lagt i myra, som et siste offer til gudene – mens mørke skyer samlet seg ute på havet og søkte seg mot land.

Drømmene hennes var fulle av gressvoller gjenomtrukne av blod, de var fulle av ild og mørke og snø, snø som føyka seg oppover husveggene og aldri så ut til å stoppe, og en kulde som la verden øde.

Frigg lente seg framover igjen. La fingrene forsiktig på tastaturet, og prøvde å  finne tilbake igjen til der hun hadde vært.

4. I natt hadde jeg en rar drøm som skapte samme følelse som drømmene ovenfor, bare at da fant jeg en liten utvekst i neseboret mitt som jeg prøvde å dra ut, det var som en lang stilk som var festet inne i hjernen min, og den røk og jeg fikk panikk igjen.. Ja jeg er klar over at drømmene mine er veldig rare, men hadde satt pris på om noen kunne tolket en eller flere.  

Snart ville det komme et svar på innlegget hennes. Hun var ikke den eneste som satt søvnløs i natt.

Men i motsetning til alle de andre, hadde hun en grunn til det.

Hun kom aldri til å få sove lenger.
Hun visste hva som kom.

Heimdall

Foto: jechstra / Flickr.com

Heimdall sto det, øverst på arket. Ikke noe etternavn. Det var i det hele tatt var det en nokså mangelfull cv han presenterte – i tillegg til en litt merkelig, man må vel egentlig kunne si nokså dyster, jobbsøknad.

Men siden rekrutteringsfirmaet som hadde fått oppdraget med å innkalle folk til intervju, syntes det ville være pinlig å bare snakket med de to som faktisk var kvalifisert for jobben, bestemte de seg for å innkalle Heimdall på jobbintervju også. Bunken ble litt tjukkere på den måten, hele prosessen litt bedre.

Det første de la merke til da Heimdall kom inn i rommet og la fra seg sverdet, var (bortsett fra det at han hadde med sverd på jobbintervju) at tennene hans var lagd av gull.
– Fortell litt om deg selv, sa de.

– Hva vil dere høre? spurte Heimdall, og så seg rundt i rommet.
– Nei, hva som helst, egentlig, sa de. – Hva er det ved deg som gjør at du tror at du kan passe til denne jobben?
– Jeg trenger mindre søvn enn en fugl, sa Heimdall.

Det var det første han kom på. Han burde ikke sagt det. Men det var jo sant. Men han burde ikke sagt det.

– Noe annet? spurte rekrutteringsfolka.
– Altså, begynte Heimdall og prøvde å tenke på hva som var lurt å si på et jobbintervju.
– Jeg liker å jobbe i team. Jeg er positiv og liker å sette meg inn i nye oppgaver. Jeg er en type som ikke tar et nei for et nei.

De to fra rekrutteringsfirmaet så på hverandre.

– Det står her at du kan gå femti mil hver dag, og femti mil hver natt? sa den ene.
– Ja, sa Heimdall.
– Femti mil er veldig mye? sa den ene.
– Ja, det er kanskje det, jeg har aldri tenkt så mye på det, sa Heimdall.
– Det står også at du kan se hundre mil og at du har så god hørsel at du kan høre gresset gro på enga og ulla vokse på sauene? spurte den andre.
– Står det det? spurte Heimdall og lente seg framover.
– Altså, det er ikke noe jeg…det er ikke derfor jeg søkte på denne jobben. Jeg er bare tenkte jeg kunne ta det med, sa Heimdall og pekte på CV-en sin.
– Hva slags arbeidserfaring har du?

Heimdall lurte på hva de egentlig var ute etter. Hvor mye han egentlig skulle lette på sløret.

Om han skulle nevne at han hadde voktet Bifrost, broen mellom menneskenes verden og gudenes bolig, Åsgard, eller om han burde droppe det. Det hørtes liksom så pretensiøst ut.

Alt hørtes pretensiøst ut nå. Hvorfor i helsike hadde han skrevet i søknaden at han kunne se 100 mil? Hvem er det som er ute etter den typen egenskaper i dagens samfunn? Nå gjelder det å ha master, hadde de sagt på jobbsøkerkurset. Eller i det minste skaffe seg gode kunnskaper innenfor IKT.

Dessuten visste han ikke hvordan han skulle forholde seg til en eventuell framtidig arbeidsgiver. Han hadde jo allerede denne oppgaven i bakhånd, jobben med å blåse i Gjallarhornet og samle æsene til strid i Ragnarok. Det var jo han som skulle gjøre det. Hva om han var på seminar med nyjobben eller ble invitert med på ledersamling eller sommeravlsutning på jobben et eller annet, og så måtte han plutselig dra hjem og blåse i Gjallarhorn for å starte Ragnarok? Hva ville de tro om ham på jobben da?

– Vi kontakter deg, sa folka fra rekrutteringsfirmaet.
– Uansett bra å ha deg i bunken.

To dager senere ringte kontaktpersonen hans på NAV og lurte på hvordan det hadde gått med jobbsøkningen. Om han hadde husket det de hadde snakket om på møtet, dette med å prøve å gjøre et godt inntrykk og ikke gå for hardt ut, samtidig som man viste at man var engasjert og seriøs jobbsøker.

Hun lurte på om Heimdall hadde hatt en bra selvfølelse underveis i intervjuet, om det var noe der han kunne ta med seg videre og bygge på.

Det gjaldt å ikke miste håpet. Det gjaldt å ikke miste troen på at forandring er mulig, at alle er i stand til å endre sin egen situasjon.

Den kvelden satte Heimdall seg tungt i sofaen hjemme, åpnet en øl og ble sittende, uten å drikke, mens han så på et haiprogram på TV.

I motsetning til annen fisk, har haien omtrent ikke utviklet seg på et par hundre millioner år. Den holder seg til det den kan. En gammel og enkel, men dødelig, oppskrift.

Heimdall reiste seg og gikk bort til vinduet. Der nede, på den andre siden av E6-en, lå elva – svart og stur, under tjukk is, og ventet på å en dag få fosse fritt igjen.

Man kan ikke holde noe fast, som skal videre, tenkte Heimdall.

Ikke i lengden. Det går ikke.

Heimdall kikket opp på Gjallarhornet på veggen. På TV-en svømte haien rundt i mindre og mindre sirkler.

En dag snart nå, tenkte Heimdall, når jeg har brukt opp arbeidsavklaringspengene mine.

En dag snart nå.

Nanna

Foto: Robyn Lee / Flickr.com

På venteværelset satt det tre andre kvinner, en av dem med en seks måneder gammel baby på fanget. De så bort på Nanna alle tre.Det var noe ved henne. Noe som tilsa at hun ikke hørte til her. Ikke her på legekontoret. Ikke her i bygda. Hun hadde, hva kan man kalle det. Hun hadde en helt annen. 

Hun hadde klasse.

Nanna merket godt at de så på henne. På sett og vis hadde hun blitt vant til det. Og hun visste hva det handlet om.

Det handlet ikke om at hun hadde klasse, det handlet ikke om at hun hadde stil. Det handlet bare om at hun gikk og bar på noe som var mer verdifullt enn noe av kvinnne her inne noen gang vil komme til å komme i nærheten av.

Hun gikk og bar på noe som lyste opp hele ansiktet hennes, og fikk ryggen hennes til å rette seg, enda så tungt det var: Det hun gikk og bar på, var en sorg, så ren og så stor, at den nærmest var umistelig. En sorg så perfekt, at den nærmest var en slags gave.

Et sorgbinderi.

Da de kom flyttende til kommunen, var det fortsatt mulig å leie filmer borte på bensinstasjonen. Hun hadde tatt på seg pelskåpen sin og gått dit og spurt om de hadde en film på DVD. La belle historie.

Nanna husket godt den filmen der. 1992. Béatrice Dalle i hovedrollen. Plutselig forelsker Béatrice Dalle seg i en mann som nettopp har mistet hele familien sin. – Det finnes ingenting så vakkert som en mann i sorg, sier hun.

Nanna kikket opp fra hendene sine. Legesekretæren akkurat hadde ropt navnet hennes. Nanna reiste seg sakte fra stolen og fulgte etter legesekretæren bortover korridoren.

Hun visste godt hva de sa om henne: At hjertet brast da hun så Balder bli lagt på båten i bålferden sin. At Hermod forgjeves hadde ridd til Hel for å overtale ham til å slippe Balder ut av dødsriket, og at Nanna hadde falt død om da hun skjønte at livet for alltid kom til å være uten Balder.

En dør åpnet seg.
– Doktor Majeed kan ta imot deg nå.

Sannheten var at hun ikke lenger husket hvordan Balder så ut. Hun prøvde og prøvde, men ansiktet hans ble bare mer utydelig for hver gang hun forsøkte å mane fram ansiktstrekkene hans.

Hva var det med Balder igjen, hva var det som var så fantastisk? Hun husket ikke fascinasjonen. Hun husket ikke en gang hvordan de hadde hatt det sammen, hva de egentlig hadde snakket om, den gangen for alle de årene siden.

Tvert imot hadde hele Balder begynt å irritere henne. Den poetiske, vakre Balder framsto plutselig som en litt spedlemmet sivilarbeider med lys stemme og riktige meninger. Nanna skulle ønske hun aldri hadde møtt ham. Aldri hadde måttet kaste bort livet sitt på å sørge over en mann hun ikke lenger kjente.

– Det står noe i journalen din om hjertet? spurte fastlegen.

– Snakket vi om dette sist?

Nanna sa ingenting, og så ned.

Sorgen var fullstendig oppskrytt. Den sugde fargene ut av alt rundt seg, og la virkeligheten, de levendes verden, øyeblikket her og nå, dødt.

Øde, øde, øde.

Hvem har råd til sånt?

Men hva skulle hun egentlig si til den irakiske legen? Han som satt der med det uutgrunnelige, triste blikket sitt og hørte like lite til på det lille stedet som henne?

At hun bare hadde hatt lyst til å se ham igjen?

– Jeg lurte en stund på om jeg var i ferd med å utvikle cøliaki, men jeg har slått det fra meg, sa Nanna.

Ikke var det sant heller. Det eneste hun hadde kjent i kroppen i det siste, var hvordan sorgen snudde på seg og fant en ny hvilestilling, der inne bak bringa. Der lå den, sorgen, som et foster, og sugde kreftene ut av henne.

Vokste og sov.
Sov og vokste.

Sorgen hadde blitt en del av henne for lengst, som noe innkapslet og rent, et innsekt fanget i en klump med rav, en sensommerdag på en strand for tusen år siden.

Hva hun skulle med den, hadde hun glemt.

– Det er i hvert fall ikke hjertet, sa Nanna. – Ikke denne gangen.
– Så…? begynte doktor Majeed.
– Nei, jeg ville høre med deg, da.
– Ja?
– Nei, jeg vet ikke. Tror du kanskje det er laktose jeg reagerer på?

Vidar

Foto: Aftenkampens redaksjon

Den første sikre observasjonen vi har av Vidar kom en gang i slutten av januar, akkurat da det nye året var på sitt kaldeste. Temperaturen lå og vaka rundt 28 minus, og nede i dalen lå den kalde lufta som et stort, tungt dyr – den seig ned dalsidene og velta om på ryggen der nede, som en død hval som skylles på land og klemmer livet ut av alt under den.

Det var så kaldt at de store furutrærne nede ved E6-en stod og vibrerte i den tunge lufta. Nede på elva sto røyken av det lille som var igjen av åpne råker. Og dagen gikk mot kveld, og kvelden kom med helgefred og rakfisklag og bortbudne gjester.

Og inne på Statoil sto  Vidar og spiste en pølse. Han kjørte for Jørstad, det var han som eide både bilen og løyvet. Jobben som taxisjåfør var forresten bare midlertidig, til det dukket opp noe bedre.

Vidar visste at det snart ville dukke opp noe bedre. Det hadde de gamle sagt, alt fra den første tida hadde de sagt det, den første tida i verden.

Vidar skulle sette foten i gapet på Fenrisulven, ble det sagt. Det var han som skulle gjøre det, ingen andre enn Vidar, når dagen kom. Og den kom til å komme. Ragnarok. Hva nå enn det måtte innebære.

Vidar hadde det ikke helt klart for seg. Han visste bare at han ikke kunne sette seg ned og vente. Han hadde ventet lenge nok. Nå gjaldt det å holde seg i aktivitet. Komme seg ut blant folk.

Vidar kikket skrått på forsiden av VG og Dagbladet mens han tygget i seg resten av Drivers Dog Menyen, før han gikk ut av bensinstasjonen og ut i taxien igjen.

Det hadde vært en stille kveld, men nå kom det endelig en bestilling. Vidar dyttet den siste, litt for store, biten med pølse inn i kjeften og satte bilen i gir. Så blinket han seg ut av Statoil, og tok til høyre og fant avkjøringen opp til boligfeltet som lå på et lite platå over sjølve bygda.

En dag, tenkte Vidar, er denne vinteren over.
En dag, tenkte Vidar, er denne kvelden over.
Et sted, tenkte Vidar, er denne vegen over.

Da skal jeg slå av taksameteret og sette mobilen på lydløs, gå fra bilen, kaste nøklene i havet og låne meg en båt. Hvis det er havet jeg  ender opp ved, da. Man ender alltid opp ved havet, bare man kjører lenge nok.

En dag, tenkte Vidar, en dag.

Taxien sugde i seg diesel på veg opp bakken, og idet Vidar blinket seg inn til venstre i boligfeltet, så han at displayet på dashbordet viste 30 minus. Blei det kaldere nå, kom fuglene til å drysse fra træra.

På en adresse i enden av vegen, vis à vis lekeplassen, ventet kunden. En middelaldrende kvinne og venninna hennes gikk foroverlent med raske steg mot taxien som svingte inn på gårdsplassen. Vidar var nokså sikker på at han hadde sett dem før, hun ene jobbet i hvert fall som flyktningekonsulent i kommunen.

– Jeg bare blir litt oppgitt, sa hun, idet venninna hennes åpna bildøra for henne.
– Jeg bare skjønner ikke hvorfor de insisterer på å holde fast i konfliktene på den måten.

Venninna hennes strøyk Vidar over skulderen, og fortalte hvor de skulle kjøre. Om det hadde vært en travel kveld? Vidar rista på huet. Nei, det hadde det ikke. Venninna spurte om det var glatt? Vidar rista på hue. Nei, ikke kaldt. Venninna spurte hvor kaldt det var? Ikke kaldt, eller jo: Nå har det bikka 30, sa Vidar. Å Huffameg, sa venninna i baksetet.

Og så sa ikke Vidar mer. Da de hadde kommet inn på dette med at det var så kaldt, lurte han et øyeblikk på om han skulle si noe om at det i sin tid faktisk var kaldere i Nivlheim, men bestemte seg for å droppe det. Han hadde aldri fått til dette med small talk i bilen. Det fulgte visstnok med sjåføryrket, at man alltid skulle være parat til å slå av en prat med kundene.

Vidar hadde aldri likt det. I Åsgard hadde han blitt en slags vits: «Den fåmælte» hadde de kalt ham. Small talk-kongen. Prøv å la andre folk slippe til også nå da, Vidar.

Hver gang han kom på et slags svar, hadde de allerede gått videre.

– Jeg forstår ikke dette behovet hans, sa flyktningekonsulenten i baksetet.
– Vi tok det opp på mottaket, men det virker som det er umulig for familien å komme ut av denne mentaliteten. At det skal hevnes…Altså, det blir jo helt søkt. Og nå har jo han åtteåringen også…
– Det handler vel om ære, da, sa venninna.
– Jo, men det er klart, men å gå fra det å føle seg litt krenket til å begynne å ta loven i egne hender, sa flyktningekonsulenten.

Vidar satt og hørte på det som ble sagt i baksetet. Han hadde på seg en boxershorts som hadde vridd seg idet han satte seg inn i bilen. Det var ikke sjanse til å rette på det nå. Han prøvde å ikke tenke på det.

– Jeg bare forstår ikke dette behovet for hevn, hevn, hevn. At familien ikke ser at det blir en ond sirkel de aldri vil komme ut av, sa flyktningekonsulenten.

Vidar la bilen i femte og begynte å tenke på Balder. Balder som alle hadde vært så glad i. Balder som hadde vært så følsom. Balder som sikkert hadde begynt på Steinerskolen, hadde ikke Loke klart å ta livet av ham.

Balder hadde ikke vært fåmælt. Balder hadde kunnet prate med damene i baksetet. Skulle drapet på Balder gå ustraffet?

– Er det noe? spurte en av venninnene plutselig. Hun hadde sett at han så på dem i speilet.

Vidar ristet på hodet.

– Jo, sa hun. Si hva det er. Det er ikke sunt å holde inne på ting. Ikke i lengden, vet du.

Ord ord ord. 

Gud så lei han var av det.

Ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord ord.

Hva skulle han si? Til dem, som hadde så mange ord der bak?

At livet ikke var en selvfølgelighet? At det lå mye kjærlighet i et godt hugg med sverdet? At det å ta liv også var å omfavne livet selv? At han var utpekt, at det var det som kom til å bli oppgaven hans, når den mørke dagen kom? Ville damene i baksetet noen gang skjønne noe som helst av det?

Vidar, den fåmælte, så på damene i speilet. Han visste hva som lå i bagasjerommet, men ville bare bort.

Måtte ikke.
Kunne ikke miste denne jobben. Ikke nå.

– Jeg tror jeg er i ferd med å miste baklyset, sa han, og svingte inn på en busslomme.

– Vent her.

Skade

Foto: m.prinke / Flickr.com

Den første sikre observasjonen vi har av Skade, kom i begynnelsen av februar.

Det vil si: Skade hadde blitt observert tidligere. Hun hadde sittet der ved vindusrekka på den lokale videregående skolen helt siden tidlig på høsten, året før. Men det var ikke før i begynnelsen av februar at skolens ledelse og andre voksenpersoner i området ble klar over hvem de plutselig hadde fått besøk av.

Skade kunne se ut som hun var en helt vanlig jente på 17 år. En av dem man kan se gå til og fra kantina i Canada Goose-jakke, treningstights og håret i hestehale. Fit. Det finnes tusen sånne jenter på norske idrettslinjer.

Seriøse, anonyme og hardtarbeidende.

Det ville være en overdrivelse å si at hun var klassens midtpunkt. Også i garderoben likte hun best å holde seg for seg selv. Etter skoletid var det få som så henne, hun bare forsvant ut porten, forbi klyngen med furutrær og bort på parkeringsplassen og ble borte til neste dag.

Men det var flere som hadde støtt på henne i lysløypa. Eller joggende, på veien opp til fjellet. Alltid i den samme enorme farta, som om hun var ustoppelig, som om beina hennes fungerte som gjeller og at hun måtte holde seg i konstant bevegelse for å få puste.

Skade visste at de hadde lagt merke til henne. Hun visste at de kikket på henne når hun kom løpende forbi dem eller passerte dem i skiløypa. Men hun løftet ikke blikket. Ikke en eneste gang. Hun hadde ingenting å si dem uansett. 17 år gamle jenter var det minst interessante Skade kunne tenke seg.

Nå satt hun ved vindusrekka og så ut på skoleplassen, der snøen lavet ned. Det var vinter i innlandet. Ikke fimbulvinter, men fin vinter likevel. Hun elsket dette. Ville at det aldri skulle ta slutt. Elsket lyden av skiene som for bortover sporet. Lyden av stavene som sang under vekten av armtakene hennes.

Hva var det de hadde hatt om i norsktimen, igjen?

Snø og granskog.
Meterdjup fonn kring mørke tre. 

Jo, det var sånn det var.

Men ikke bare det. For i det siste hadde noe annet begynt å synge i henne. Noe hun ikke hadde kjent på hundrevis av år. Noe hun ikke visste om hun var klar for. Noe som spente den unge kroppen hennes som en bue.

Det var ikke diktanalyse. Det var heller ikke bedriftsøkonomi valgfag. Skade så på klokka. Kvart over elleve. Fortsatt timer igjen til hun kunne dra.

Dagen gikk over i skumring, og skumringen over i kveld. Skade la hodet bakover og kikket opp: Det lave skydekket hadde veket plassen for et høytrykk som kom rullende nordfra, med kald luft og stjerneklart.

Uttafor garasjen spente Skade på seg hodelykta nok en gang, og gjorde seg klar til å gå en runde. Opp til bommen. I området rundt Skihytta. Det var der hun pleide å treffe ham.

På skolen sa de at hun virket så sur. Det var omtrent det Loke hadde sagt også, før han bandt et tau til skjegget på ei geit og den andre enden til sine egne ballesteiner, og fikk geita til å dra. Først da fikk han Skade til å begynne å le. Ikke før. Hun husket det og smilte. Men det var uansett lenge siden nå.

Skade kjente den kalde lufta stikke i lungene i det hun tok bakkene i store klyv. Kroppen var en maskin, den var en bølge, den var en logaritme, den var deler og sener og muskler som sang sammen. Det brant i lårene. Kroppen fylte seg. Og hun kjente hvor godt det var, å få lov til å være kropp.

Kropp uten hjerne. Kropp uten kvaler.

Og i hodelyktas opplyste, lille rom, der rett foran henne, virvla de florlette snøflaka opp foran henne – som ørsmå krepsdyr, fanga i lyktene på et undervannsfartøy, på bunnen av havet, omgitt av det samme enorme, omslyttende mørket som her oppe.

Lyset fra bygda og bebyggelsen der nede, var langt bak henne nå. Bare én hodelykt syntes, og på avstand så det ut som den kom dansende gjennom skogen.

Og litt lenger unna, borte ved det første myrdraget, og foreløpig egentlig bare synlig fra lufta, kom en annen hodelykt.

Lydløst. Motstandsløst.

I raske tak mot henne.

Forsete

Foto: Joe St. Pierre / Flickr.com

Etter å ha mottatt klager fra naboene i lang tid, rykket en tjenestemann fra lensmannskontoret ut til en adresse ved Baksidevegen, på den andre siden av dalen, høyt oppe i lia, på et sted der selv plogbilene kjører seg fast om vinteren.

På den angitte adressen fant politiet et sterkt opphisset festfølge, og restene av det som så ut som swingersparty som hadde gått fullstendig over styr.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Forsete, kom til plassen omtrent samtidig, eller like før. Han ble tilkalt av sin ikke helt nære slektning Frøy, som hadde arrangert partnerbyttekveld sammen med sin søster Frøya. Søskenparet hadde i likhet med Forsete nylig flyttet til bygda.

De øvrige parene som deltok på swingerskvelden var hjemmehørende i distriktet, og fikk lov til å returnere til sine bopæler etter en kort samtale med politiet.

Selv ble Forsete stående på tunet og se bilene til de andre swingerskveld-deltakerne forsvinne ut i den mørke vinterkvelden. Det var tjue minus, men fortsatt insisterte Frøya på å stå i døråpningen og røyke en av sine lange sigaretter, kun iført en tynn silkebadekåpe. Hun gjorde ingenting for å dekke seg til, verken for polititjenestemannen eller Forsete, og særlig ikke for broren sin, Frøy.

Tvert imot så det ut som hun nøt det: Hun så hvordan blikkene deres ble sugd mot kroppen hennes, halvt opplyst av en slarkete utelampe og det duse lyset fra månen, som akkurat hadde tittet opp bak grantoppene langs åskanten.

En gang hadde Forsete hatt et godt øye til Frøya. Mer enn bare et godt øye, faktisk. De hadde ligget sammen, eller noe som lignet veldig – en gang da de begge to fortsatt var veldig unge. Frøya hadde til slutt skjøvet ham fra seg og satt opp en rungende latter. «Dette er du ikke klar for ennå» hadde hun bare sagt, før hun reiste seg og gikk, mens Forsete ble liggende på ryggen i gresset og kjenner hjertet hamre og slå.

Men det begynte å bli lenge siden nå. Nå var ikke Frøya en gang en skygge av hva hun hadde vært den gangen. Nå hadde seksualiteten hennes fått noe så voldsomt over seg at den ble helt fremmed. Det var desperat, nærmest utrøstelig form for kåthet, nesten som den sangen han hadde hørt på radioen en gang han kom ut av en tunell nord for Øyer.

Fuck the pain away.

Spesielt ille hadde det blitt etter at Frøya hadde begynt å ha seg med broren sin, Frøy. Først hadde alle tenkt at de bare var ute etter sjokkeffekten, men etter hvert virket det faktisk som at verken Frøy eller Frøya lenger hadde øyne for andre enn hverandre. Det var som om verden ikke angikk dem. All energi gikk med til å stille sulten de hadde mellom beina.

Inne i stua sto Frøy i en pent brukt silkeboxershorts og prøvde å tørke opp alt sølet i skinnsofaen. Han løftet ikke en gang hodet da Forsete kom inn. «Gjør det du skal» sa han bare. Som om Forsete var en slags tjener, og bare hadde å gjøre som han fikk beskjed om.

Forsete hadde aldri forsonet seg med sitt lodd her i livet: Han var født inn i en dyrehage av en familie. En gjeng brølaper, skrytekopper og kåtsekker som stort sett ikke gjorde annet enn å slåss og pule. Hver gang måtte Forsete ut og ordne flokene.

Han var så vis og smart, mente de. Familien, også fjerne slektninger, brukte ham til å ordne forlik i alle saker. De mente det godt, men han følte seg bare ensom. Han fikk respekten deres, men heller ikke noe mer.

– Jeg kan ta over herfra, sa Forsete til lensmannsbetjenten.
– Problemet er, sa lensmannsbetjenten. – At enkelte av gjestene opplevde det som skjedde her i kveld som… hva skal vi si? Ikke helt frivillig?
– Hør her. Dette er privat eiendom, sa Forsete. – Det der blir rene påstander inntil det motsatte er bevist, uansett hva naboene måtte mene.
– Men jeg skulle gjerne tatt en prat med dem, sa polititjenestemannen.
– Da er vi to, sa Forsete. – Men du får smøre deg med tålmodighet.
– Spør om han har lyst til å bade, kom det fra Frøya.
– Gå på rommet ditt, Frøya, sa Forsete.

Forsete kastet et blikk inn i stua. Der satt Frøy med boxershortsen mellom knærne, mens han spiste ostepop fra en stor bolle midt på bordet og tok på seg selv. Han satt og så på et filmklipp av de tsjekkiske homofile tvillingbrødrene Milo og Elijah Peters, som dreiv og rævpulte hverandre på et kjøkkenbord.

De to kroppene deres var så like, man nesten kunne tro at de tilhørte en og samme organisme, at det ikke egentlig var incest som rullet over skjermen, men en eller annen veldig avansert form for onani.

Forsete skulle til å si noe, fremføre et argument, legge inn en protest, gjøre det han var god på: Tenke klart, på vegne av andre. I stedet festet han blikket på månen og den blåsvarte skogen bak huset.

Tvillingene på skjermen, der inne i huset.

–  Vel, hørte han seg selv si. – Jeg får heller overlate deg til huseierne.

Lensmannsbetjenten banket snøen av skoene.

– Skjønner du hva det betyr?
– Ja, sa lensmannsbetjenten.

Men hvem har du, Forsete? Hvem har du, da?

– Nei, sa Forsete. – Det skjønner du på ingen måte.

Høne

Foto: Jechstra / Fickr.com

Den aller første sikre observasjonen vi har av Høne, kom i midten av januar.

Mannsskikkelsen som senere ble identifisert som Høne, bror til Bor og sønn av Bure, ble sett gående litt rundt på måfå, på det lokale kjøpesenteret, tirsdag 20. januar 2015.

Høne ble beskrevet som godt voksen med normalt utseende, ikke spesielt utadvent og nærmest litt uinteressert av de som rakk å snakke med ham. Ved siden av ham gikk en gammel mann med ett øye, som gjorde seg adskillig mer bemerket der han spaserte rundt på kjøpesenterområdet iført bredbremmet hatt og en lang stokk.

Noen trodde mannen i den store hatten hadde noe å gjøre med markedsføringen av den nye Hobbiten-filmen å gjøre. Mannen som gikk ved siden av, var det få som la merke til.

Høne var vant med å ha det slik. Og selv om han egentlig hatet å være med Odin, hadde det sine fordeler også: Odin gjorde alltid så mye ut av seg, tok så mye plass – til tross for at han alltid snakket om hvor god han var til å gli inn i ulike miljøer og hvor lur og allvitende han var. Høne hadde sagt det mange ganger, at de ikke hadde sjans til å gli in noe sted, så lenge Odin insisterte på å gå rundt med den dumme kjeppen sin og den digre filthatten han hadde lagt sin elsk på.

– Dessuten har du bare ett øye, sa Høne, det er ingen som snakker om det til deg face to face, men alle ser det jo. Det er det første folk legger merke til det, at du har skjært ut det ene øyet ditt.

Men Odin holdt på. Høne hadde vært for lenge i gamet til å bli irritert. Odin fikk holde på som han ville.

Det var ikke alle som visste det, at Odin faktisk ikke var så gam mel som han ville ha det til. Høne var faktisk onkelen hans, men hadde valgt en mye mer nøytral stil. Nå så han rundt seg. Bæreposer fulle av billige topper og menn som gikk med mobiltelefonene sine i små lærfutturaler i beltet. Den gamle ensomhetsfølelsen trengte seg på igjen, følelsen av å være omgitt av skrik og skrål, men likevel være helt alene i verden.

Odin gikk bort til et kafebord, der en mor og en elleveåring hadde rigget seg til med hver sin pepsi max og et skolebrød på deling. Mora så ikke opp fra det bleke lyset fra mobilen sin, før den gamle enøyde mannen plutselig sto der  og begynte å snakke i gåter igjen.

Fint du tale
og fager gjeve
vil gjerne ei gjente du vinne, sa Odin og slo ut med armene.

Elleveåringen så på ham uten å si noe. Det var de tristeste øynene Høne hadde sett. Det bodde ingen kraft i dette barnet, bare halvtygd gjærbakst.

Eit lite bu, begynte Odin.

– Odin, vi driter i det, sa Høne. Men Odin bare fortsatte:

Eit lite bu er betre enn inkje.
Heime er kvar mann herre, sa Odin og blunket lurt.

– Det er fra Håvamål. Jeg kan det utenat.

Høne hatet situasjoner som dette. Han så nemlig det Odin ikke så, nemlig at folk ikke brydde seg noe særlig lenger. Han hadde ikke skjønt hva de hadde her på kjøpesenteret å gjøre i det hele tatt, men Odin mente det ville være godt å komme seg litt ut blant folk. Det gjaldt å slappe av litt før Ragnarok, mente Odin, prøve å leve litt.

Nå sto han og trodde moren og barnet og de andre kafegjestene ikke sa noe RETT OG SLETT FORDI de hadde blitt så IMPONERT over å få selveste HØVDINGEN blant gudene på besøk. Sannheten var at de sto og lurte på hvem av dem det var som skulle tilkalle vekterne.

Et kvinnfolk kom gående forbi med utringet genser hvor det stod Paris, Je T’Aime. Ansiktet lå i dype furer bak et tjukt lag av pudder og sminke, lik en pose mel som akkurat hadde gått over ende i en godt brukt skinnsofa. Dama satte øynene i Høne mens hun gikk forbi, så kikket hun bort på Odin, og så tilbake på Høne igjen.

I dette livet nøyer alle seg med for altfor lite, tenkte Høne for seg selv i bilen på veg hjem. Han husket den gangen han og Odin og Lodur hadde gått ned til stranden og funnet to trestokker som de blåste liv i. Det var Lodur som hadde stått i spissen for det: Tømmerstokkene ble fylt med liv, de ble til to mennesker, de første menneskene i verden. Ask og Embla.

Så unge de hadde vært den gangen, både han og Odin og Lodur. Så mange planer de hadde hatt. Men fortsatt gikk altså menneskene rundt og surret det hele bort, og Odin hadde blitt en gammel og trist figur, full av eldgamle visdomsord som ingen gadd å høre på og ingen helt forstod lenger.

Og hvor var Lodur nå? Han var det ingen som hadde sett siden den dagen på stranda.

Odin blinket seg ut på en avkjøringsveg, og begynte på den svingete vegen hjemover. Det hadde begynt å bli mørkt nå. Mot frontlysene så de snøfillene fyke oppover i lufta idet den tunge bilkroppen stakk høl på nattemørket og dundret oppover i lia.

Å, du Høne, du Høne, tenkte Høne, hvor lenge skal du ha det slik? Hva skulle vi med alle disse menneskene vi lagde? Er det ikke lov å ønske seg noe mer enn Pepsi Max og tørt bakverk? Hvorfor var det vi satte i gang alt dette, igjen?

Odin derimot, så fornøyd ut. Ikke med verden. Men med at det var han som fikk lov til å være Odin i den.

Grannvar mann,
til gjestebod komin,
tegjer med andre talar.
Lyder med øyro
og med augo skodar,
veltenkt og fyri vàr, sa Odin og smilte. 

– Du Odin, sa Høne.
– Hold kjeft.