Fantorangen ødelegger samfunnet

Foto: NRKs barne- og ungdomsavdeling

Forrige uke blei det ramaskrik da NRK-programmet Trekant sendte bilder av en halvnaken dame som fikk orgasme i beste sendetid.
— Spekulativt og unødvendig, uttalte daglig leder i den kristne mediebrukerorganisasjonen Familie & Medier, Jarle Haugland.

Jeg har lyst til å gå litt lenger: Ta en av de mest profilerte programlederne på barnekanalen NRK Super, for eksempel – denne Fantorangen. Hvorfor skal vi egentlig overlate barna våre til en skapning som er resultat av et kjærlighetsekteskap mellom en elefant og en orangutang? Er ikke det spekulativt og unødvendig? Og hvor kommer denne Fantorangen fra? Har han egentlig oppholdstillatelse?

Her om dagen gikk skjermen i svart mens jeg satt og så på med min to år gamle datter. Hun så opp på meg med redde øyne. Ja, det er vel slik Fantorangen er vant til der han kommer fra, svarte jeg, at det bare er å stikke av fra jobben når det selv passer en. Han er sannsynligvis og fyller ut en søknad om familiegjenforening akkurat nå, og orka vel ikke å vente til barne-tv var ferdig. Det er slik det har blitt, sa jeg, det er ingen som lenger spør hva de kan gjøre for samfunnet, bare hva samfunnet kan gjøre for dem.

Men dette er ikke første gang barne-tv overlater studioet til ukvalifisert arbeidskraft fra den tredje verden: På 80-tallet herjet en sjiraff i det som het Portveien 2. Raffen het han, og han hadde afrikansk bakgrunn. Hele tiden dreiv han og stjal og flytta på ting, slik de ofte gjør nedi Afrika. En hel generasjon norske barn ble eksponert for en fyr som NRK ennå ikke frigitt noe informasjon om. Vi vet fortsatt ikke noe om karantenebestemmelsene ble fulgt da Raffen kom til Norge, for eksempel. Vi har ennå ikke fått se noe veterinærkort. Alt vi vet er at han bodde i et veggur, og at han tydeligvis hadde dårlig innflytelse på folk rundt seg: Se bare på Jarl Goli, som denne høsten har rotet seg bort i både pakistanske drosjeeiere og  skattesvindel.

Går vi enda lenger tilbake i historien, til 70-tallet, dukker en viss Titten Tei opp. Han var lenge en av Barne- og ungdomsavdelingens største stjerner, selv om han ikke betalt inntektsskatt siden sin første opptreden på tv-skjermen. Ingen personlige opplysninger er å oppdrive, annet enn at han muligens har nederlandsk opphav – og da kan man jo bare regne med at han var høy på hasjkaker under store deler av innspillingsperioden, noe som forøvrig også forklarer hvorfor han alltid var så tynn og knokkelaktig og liksom alltid svevde litt over bakken.

Vi vet ikke nøyaktig hva som har foregått i NRKs barne- og ungdomsavdeling, men deres plan for å forkvakle ungdommen har vært både langvarig og utspekulert: For hva vet vi egentlig om den moralske egetheten til folk som Fantorangen, Raffen og Titten Tei? Eller forventer Statskanalen bare at vi skal fortsette å overlate barna våre til papirløse innvandrere som Fantorangen, som i hver eneste sending oppfordrer barna til å komme og gi ham snabelen sin!?

Det er jo verre enn Trekant dette her. Og det stopper ikke der: Til og med Labbetuss, som jeg lenge var positiv til, viste seg å være et bedrag: Etter at programserien hadde sluttet å gå, viste det seg nemlig at det hadde vært en mann inne i Labbetuss. I alle disse årene! En mann inne i en hund? Dette er å tukle med naturen. Dette er å forskyve naturens balanse, og sette det hierarkiet som Gud faktisk har skapt på hodet.

På dette siste punktet tror jeg at jeg har med meg både Familie & Medier og et flertall av de kristenkonservative brevskriverne på vestlandet, og denne meldingen går ut til både kulturmarxistene i NRKs barne-og ungdomsavdeling, til Labetuss og Geir Børresen:

Mannen skal stå over hunden, ikke inni.

Hjelp! Jeg har fått kaospiloter!

Foto: Sotiris Farmakidis / Creative Commons

En SOMMER-ØNSKEREPRISE™ ingen har bedt om:

Denne teksten ble opprinnelig bestilt av Morgenkåseriet på NRK P2, og sendt første gang i 2009. Noe forteller meg likevel at arbeidsmarkedet i Europa fortsatt ikke helt har blitt den FESTEN vi så for oss på første halvdel av 2000-tallet, da alle skulle jobbe med noe kreativt:

Da rasende demonstranter forsøkte å sette fyr på parlamentet i Athen i slutten av juni, var det ikke for at de var opptatt av å skape miljøer som utvider fantasien og maksimerer det kreative potensialet i hvert menneske, men fordi de var i ferd med å miste både jobben, leiligheten og innholdet i kjøleskapet. Folk er rare sånn.

***

VI BEGYNTE Å HØRE DEM OM NATTEN, det var sånn det begynte:

Små føtter som trippet over gulvet, skrapelyder og merkelige, lave knepp på den andre siden av veggen. Om morgenen kunne vi se sporene etter dem: gryn og smuler på kjøkkenbenken, stoler som sto marginalt i uorden. Sko som noen hadde flyttet på – du bare merker det, ikke sant – at noen har vært der.

Etterhvert ble vi liggende våkne: Stadig vekk denne tassingen, denne raslingen og hysjingen der ute på kjøkkenet. Eller var det på stua?

En natt reiste oss opp i sengen og listet oss ut, men de må ha fått ferten av oss: Vi rakk bare å se bakkroppen på den ene av dem, før de skvatt unna og gjemte seg. Men, heldigvis får man kanskje si, de lot det avgjørende beviset ligge igjen etter seg: En flipover, midt i stua, samt et fotballspill og en kreativ saccosekk. En utgave av Ona fyr under TV-en. En firkant på et ark, der det sto THINK OUTSIDE THE BOX.

Det var som vi fryktet: Vi hadde hatt besøk av kaospiloter. Midt på natten hadde de krøpet fram fra skjulestedene sine og inntatt leiligheten vår.

Etter finanskrisen har det vært tøft for kaospilotene, jeg gir dem det. Både kaospilotene og eventplanleggerne, coachene og change-agentene. De har begynt å søke mot bebyggelsen nå: En kamerat av meg oppdaget av det bodde fire life-coacher i kjellerboden hans, en annen jeg kjenner kom plutselig over en liten gruppe barristaer som satt og skalv, innerst i klesskapet hans. De satt der inne, utsultede, livredde og lyssky, mens de klamret seg fast i en halvveis inntørket dobbel cortado to go.

Vær så snill, sa de. Det er finanskrise og depresjon og faenskap rundt hjørnet. Vi har ingen steder å gå, sa de. Og det er ingenting som er så vondt å se på som en trist barrista eller en interiørarkitekt som har møtt veggen. Og som kulturjournalist, og det attpåtil i en avis som ikke er – skal vi si – fullstendig uavhengig av statsstøtte, kjente jeg hvordan erkjennelsen kom sigende:

Nytte. Der har du ordet. Nytte, dette litt gammelmodige begrepet vi er nødt til å lære oss på nytt framover: Det er åpenbart at vi ikke kan leve av å stripe håret på hverandre, steame melk eller, for den del, intervjue Per Edgar Kokkvold om ytringsfrihetens kår. Ikke i det uendelige. Det må skapes noe også. Der tidligere generasjoner kunne flekke, bøte, yste og garve, er den fremste kompetansen vår å klare å ta 80 spenn for to kopper kaffe og 15.000 for et foredrag om det å tenke annerledes. Og det er vel det vi må gjøre framover, tydeligvis – alle vi som ble det vi ville, og ikke det vi burde: Tenke annerledes.

Finanskrisen taler sitt tydelige språk, sorgløst sommervær til tross: Friminuttet er over. Derfor varsler også utdanningssektoren om at norsk ungdom strømmer til sikre utdanninger og peiler seg inn på trygge jobber i offentlig sektor.

Plutselig var det ikke så gjevt med den journalistikken lenger. Ikke så gjevt med den graden i webdesign fra det universitetet i Australia, ikke så gjevt med det frilanslivet som eventplanlegger. Og heller ikke så gjevt med alt det pratet om å alltid tenke uttafor boksen.

Så derfor, du som har en drita kjedelig jobb i kommunen: Ha miskunn. Bli ikke sint om du skulle våkne en natt og oppdage at hagen er full av eventplanleggere, coacher og kaospiloter. Sett heller ut en tom flipover og et par nye whiteboardtusjer til dem. Eller kanskje aller helst noe mat.

De kan trenge det i tiden som kommer.

Klassekamp i Bolleland

Foto: Sergi S. Massó / Creative Commons

Nylig var tilbragte jeg et par morgentimer på en bensinstasjon et sted i Norge.

Stedet heter Bolleland, for dem som måtte kjenne til det, og til Bolleland hadde jeg kommet som journalist, for å følge de bensinstasjonansatte bollepusherne på første del av morgenskiftet.

Vanlige folk. Arbeiderklasse. P4 på i bakgrunnen. En jovial tone.

Ingen skriver historier fra sånne steder, tenkte jeg. Det er jo dette som er Norge! Ikke Litteraturhuset eller studioet til Dagsnytt 18 på Marienlyst. Men dette: Boller og bensin. Folk langs veien.

Og likevel endte det med kjeft.

Det hele begynte etter at jeg kom hjem, da jeg gikk i skattelistene og sjekket hva mine nye venner på bensinstasjonen hadde i årsinntekt. Svaret var nedslående:

» Har vært og intervjuet arbeiderklassen, og fant ut at den tjente fire ganger mer enn meg. Helvetes møkkasamfunn», skrev jeg på nettstedet twitter. Sitatet ble raskt plukket opp, både av Aftenpostens papirutgave (som riktignok redigerte bort den samfunnsnedbrytende biten om «helvetes møkkasamfunn») og av debattanter på venstresida.

Her var det mange ting å ta tak i: For det første var det ikke arbeiderklassen jeg hadde vært og snakket med, men eieren av bensinstasjonen, altså eieren av produksjonsmidlene, altså selve Hertugen av Bolleland himself, og ikke fotfolket som lå og skurte halvfordøyde rosinboller av handicapdoen hans for 30 kroner timen. Og punkt nummer to: Det var egentlig ikke noe punkt nummer to, bare at jeg nok en gang ikke hadde peiling på hva jeg snakket om og ikke kunne løpe rundt og klistre merkelappen «arbeiderklasse» på alle dem jeg syntes hadde enklere og dummere smak enn meg selv.

Noen påstår at vi ikke har noen arbeiderklasse i Norge. Det er feil. Men hva avgjør om en person er arbeiderklasse eller ikke? Er det økonomi alene? At vedkommende har lav utdanning, lav inntekt, driver manuelt arbeid og ikke styrer sin egen arbeidsdag?

I så fall er vel egentlig også jeg arbeiderklasse: Jeg har også lav lønn og – i vårt etterhvert så gjennomutdannede samfunn – relativt lav utdannelse. Å sitte foran et tastatur dagen lang må vel kunne sies å være et manuelt arbeid, og tror du jeg får styre arbeidsdagen min selv, kanskje? Tror du jeg eier produksjonsmidlene? No, sir-e-doodles!

Men hva tror du hadde skjedd dersom jeg lett trallende hadde oppsøkt nærmeste campingplass og utbasunert at jeg var en del av arbeiderklassen? Jo, de hadde fillerista meg så hardt at den økologiske urteteen røss ut av øra på meg.

Arbeiderklassen hadde lagt meg på grillen. Arbeiderklassen hadde flådd mine spinkle lemmer og bygd meg om til crocks-stativ. Arbeiderklassen hadde gitt meg til bikkja, så den hadde hatt noe å leke med.

Det finurlige her er uansett ikke hvem som skal få lov til å søke medlemskap i hvilken klasse eller ikke, men dette: Det lille rykket i doktorgradsstipendiatens munnvik, i det vedkommende finner ut at rørleggeren som ligger under vasken hans tjener tre ganger så mye som han selv.

Vi gikk aldri etter penga, vi, men likevel var det ikke helt dette vi hadde sett for oss, vi som lo av gutta som tok yrkesfag og som selv heller endte opp som journalister og sosiologer, litteraturvitere og fotokunsthistorikere. Vi forholdt oss bare til det vi hadde blitt fortalt av 68-er-lektorene våre, at det lønte seg å ta utdanning, at vi måtte følge våre drømmer og bli vårt innerste JEG i all sin strålende prakt, fullstendig og tvers igjennom realisert som individer.

Og så kommer regningen fra rørleggeren, mens den negative saldoen på nettbanken står og blinker i hissig rødt og man for alvor begynner å lure på hvem det er som skal hjelpe en ut av knipa denne gangen. Bourdieu?

Slikt kan man stå og tenke på, men i mellomtiden har en tidligere svartruss klart å tjene 1,5 million på å stå langs E6 og selge boller. Hva hjelper det da, å kunne si noe meningsfullt om E6 som undertrykkende struktur eller om motorveiens falliske kvaliteter?

Så hva gjør man? Det er lite annet å gjøre:

Man blir nødt til å ta seg en bolle.

Klamme stavtak

Foto: Richard Tallaksen / Creative Commons.

Skal man tro twittermeldingene fra hovedstadens forfattere, forlagsfolk og journalister, er det knapt mulig å være et selvstendig, tenkende menneske og ikke gå på ski sammen med dem hver helg.  På våt snø i Nordmarka, aller helst, med friskusaktige statusoppdateringer underveis.

Og slik gå vinteren; med ariske kakaopauser på Øglerudbråtan, Gnatterudmyra, Tråklerudseter og hva det nå enn heter oppi der, alt sammen. Hver eneste tur blir kringkastet til alle oss som står rundt, med samme iver som niendeklassinger utbasunerer hvor mange øl de klarer å drikke.

Skigåing, sier du. Da må jeg si: Jeg kjenner ingenting. Jeg er mildt positiv, kanskje, eventuelt likegyldig pluss. Jeg har ingen direkte problemer med skigåing, jeg har vokst opp på Lillehammer, og der er det omtrent like lett å slippe unna søndagsturen, som det er å vri seg unna fredagsbønnen for dem som vokser opp i Riyad. Det vil si, det går vel an, men ikke uten at man blir henrettet på torget etterpå.

Jeg aksepterer med andre ord skigåing som en del av det norske møblementet, og har ikke tenkt å kaste bort tid på å gå i strupen på skigåing per se, det hatet la jeg effektivt fra meg etter en kort periode med trass på gymnaset. Men kan ikke begripe denne kjærligheten til skigåing som en del av hovedstadens innbyggere legger for dagen. Det får da være måte på entusiasme: Det er jo ikke akkurat sånn at man ler seg ihjel der man trasker gjennom granklyngene og over myrene. Motbakker. Ha ha ha. Stavtak. Ha ha ha.

Og la meg legge til; det finnes mer interessante ting å bruke helgen på, enn å kjenne fuktigheten fra passerende, paniske førtiåringer i motgående spor, dekket fra topp til tå i hakeslim. Mulig er det en viss sannhet i at alle trenger å komme seg litt ut og oppleve stillheten innimellom, men hvor blir det egentlig av stillheten når du går i norsk naturs svar på Ring 3: Et uendelig tog av innflyttere og wannabees som går etterhverandre med 3 centimeters klaring mellom skia, på drittføre, i landets kjedeligste skog.

Og vi snakker ikke om hvem som helst slags folk her, heller: De er synlige i mediebildet, de har kulturelle kapital og de pynter seg med en svette som var totalt fremmed for dem da de var femogtjue. Når forlagsredaktører og mellomledere i progressive mediebedrifter gjør sitt beste for å tilfeldigvis støte på hverandre langt inne ved Knuplerudsaga eller Toplerudflata eller Kukerudberget en tidlig lørdag morgen, er det omtrent like troverdig som det såkalte VM-fenomenet: smalskuldrede akademikerne som brått stikker bustehuene ut av universitetskontorene sine, tuller et nyinnkjøpt Brasil-skjerf rundt halsen og proklamerer uavbrudt fotballinteresse siden barndommen, akkurat tidsnok til VMs åpningskamp.

Det hender at jeg ringer til fremtredende samfunnsforskere og professorer i jobbsammenheng, og da er det ofte at de med skamløst påtatt tilforlatelighet avviser intervjuforespørslen med at de nå beklageligvis befinner seg lengst inne i Nordmarka, på et sted der ingen mennesker har satt sin fot siden yngre jernalder. For enkelte av våre fremste menn er det en heldagsjobb å ikke framstå som manierte.

Jeg skjønner ikke hvorfor voksne mennesker må fortsette med å kompensere for at de alltid blei tatt ut sist når det skulle velges lag i gymtimene på skolen. Det er kanskje en grunn til at man blei kulturredaktør, og ikke skytebas eller truckfører. Kanskje er det å tukle med naturen, når en litteraturanmelder legger ut på en sjumilstur, uten annen forberedelse enn å ha lest en sak om diagonalgangens morfologi i Morgenbladet først. Slutt med det. Vær så snill.

Eller kanskje er det slik at dere faktisk mener det? At dere, av en eller annen sjuk grunn, faktisk foretrekker skigåing i kystnære strøk, i kø, på klabbeføre. For all del, folk liker mye rart. Noen liker å henge i kroker fra taket, også, mens de får tyskproduserte objekter ført opp i anus. Jeg skal ikke legge meg opp i hva dere gjør på fritiden.

Mitt spørsmål er bare: Må dere rope sånn?

Julenissen – født sånn eller blitt sånn?

I fjor jul ville jeg ikke turt å stille spørsmålet, men etter årets Hjernevask-debatt føler jeg at vi endelig har kommet langt nok her i Norge til at vi kan ta tak i dette spørsmålet: Hva er det som får Julenissen til å gjøre det han gjør, er det arv eller miljø? Er han født sånn, eller har han blitt sånn?

Til tross for både generøs kroppsfasong og hyppige offentlige opptredner, ser Julenissen og hans påfallende aktivitet ut til å være fullstendig oversett av norsk akademia: Ikke en eneste norsk samfunnsforsker har hittil forsøkt å finne ut hva det er som motiverer mannen med sekken og gavene. Kanskje er det slik at saueflokken med norske SV-forskere hittil har ønsket å bringe all nissedebatt til taushet, men ærlig talt: Det er ikke normalt å få en tjukk mann inn i huset ditt, om kvelden –  midt i den mørkeste årstida, og som ikke kan oppgi noen fast arbeidsgiver eller kjent bopæl, og som helst vil snakke med barna dine, for å gi dem gaver.

Hva er greia? Og hvor tar han det fra? Og i hvilken kultur er det egentlig normalt å oppføre seg på den måten?

Eller er det nettopp normalt det er, selv om du og jeg sannsynligvis ikke hadde valgt å operere på denne måten selv. Hva slags rett har vel egentlig vi til å definere hva som er normalt og hva som ikke er det? Og dersom det ligger i Nissens natur å holde på med disse eskapadene, vil det da være rett av storsamfunnet å nekte ham å realisere seg selv?

Dette er jo spennende ting, og en debatt som alt for lenge har druknet i det evindelige Framtiden i våre hender-gnålet om at jula starter tidligere og tidligere for hvert år. La oss heller fokusere på den store, rødkledte mannen i midten her. For eksempel: Julenissen ser ut til å være sterkt overvektig. Hva kommer det av? Er det genene? Bryter nissevev ned fett saktere enn det som er vanlig hos mennesker? Er forbrenningen lavere på Nordpolen? Eller er det livsstilsdiabetes han har pådratt seg, som følge av for mye gløgg, nøtter og knekk og for lange dødperioder på jobben?

Her har vi forresten en annen ting: Julenissen ser ut til å være et utpreget skippertaksmenneske. Hva kommer det av? Finnes det raser som er latere enn andre, eller kanskje dårligere til å planlegge i forkant? Eller er det fordi Julenissen er et utpreget enebarn, at han alltid har kunnet sjarmere seg ut av knipene, som gjør at han fortsatt – i voksen alder – prøver å få unna et helt årsverk på én kveld?

Kanskje ligger alt i genene. En dag merker du at noe er annerledes. Du kommer i puberteten og er plutselig sykelig opptatt av reinsdyr. Du får en dragning mot piper. Du legger deg kraftig ut, får hvitt hår og helskjegg før de andre gutta i klassa di har klemt sin første kvise.

Eller er det oppvekstvilkårene som spiller inn, når hjemmemiljøet for eksempel gir deg ditt første reinsdyr som treåring, hva slags valg har du egentlig da? Når du vokser opp sammen med alver og dverger og gnomer, som alle sammen er involvert i (mer eller mindre) tvangsarbeid på et øde sted. Når du har en far som har en vel liberal holdning både til flyving i lav høyde og det å ta seg inn i andre folks hus, via taket, og at den eneste gangen du ser faren din stressa, er de gangene han ikke har tid, for han må finne skjegget. Er ikke løpet for resten av livet ditt da på mange måter lagt?

Vi trenger ikke å konkludere her og nå. Men om ei uke er det julaften, og da bør du ha gjort deg opp en mening om mannen du slipper inn i huset ditt. Enten kan han ikke noe for det, eller så er det på tide å fortelle fyren i rødt hvordan vanlige folk oppfører seg.

Valget er ditt.

Produktivt

 

 

Det var i et presset øyeblikk i studioet til Dagsnytt 18, for et par uker siden; Fotballpresident Yngve Hallén hadde akkurat fått spørsmål om det var moralsk forsvarlig å dele ut 12,5 million kroner i bonus til de allerede fett betalte spillerne på det norske herrelandslaget i fotball, dersom de klarte å la være å gjøre det de gjør best – å tape fotballkamper.

— Det vi må huske på, sa fotballpresident Yngve Hallén, er at disse spillerne er med på å skape verdiene selv. Det er de som leverer produktet.

Like oppklarende var det å høre politiets egen Arne Johannesen i en annen debatt høsten 2010, der han påpekte at de utilstrekkelige bevilgningene til etaten gjorde det stadig vanskeligere for lokale lensmannskontor å levere et godt politiprodukt. Det handler altså ikke om å fakke tjuver lenger, det handler – som på landslaget og i skoleverket og i den lokale svømmehallen – om å levere produktet.

Det er ikke godt å si hvem det var som klarte å selge inn den nye forretningslingoen, men nå er vi der i alle fall: Markedsspråket har rykket inn og tatt over. Alt har blitt gøyere, fargene har blitt flere og sterkere; Bankene, som før levde av å låne ut penger med en viss forsiktighet, har nå gått over til å levere bankprodukter. Meteorologisk institutt, som tidligere hadde mer enn nok med å få magnetene til å sitte på Vidar Theisens værkart, har i dag fått seg en egen markedsavdeling, som tilbyr et bredt spekter av med skreddersydde meteorologiprodukter.

Og det har blitt gøyere å bli sjuk. En privat aktør innen eldreomsorg tilbyr for eksempel spesialdesignede bo- og omsorgsløsninger der omsorgsproduktet kjennetegnes med at boligen er bemannet av fagpersonale. Slik kan man altså, dersom man er riktig heldig, få lov til å avslutte sitt liv midt i et omsorgsprodukt.

Jernbaneverket har på sin side regnet seg fram til at de, dersom de ganger antall kjøretøyer pr. døgn med antall tog pr. døgn, og deretter ganger summen av det igjen med toghastigheten, delt på hundre, vil komme fram til det beste togproduktet.

I den andre enden av landet, understreker Sametinget viktigheten av å videreutvikle urfolksdimensjonen til et internasjonalt kompetanseprodukt. Samene har med andre ord klart den bragden det er å gå fra å være en gjeng joikende, reinknaskende demninghatere til å rykke opp som nøkkelleverandør når et av morgendagens viktigste produkter, nordområdekompetansen, skal leveres.

Så kom ikke og si at det ikke går framover. Det eneste jeg kanskje vil peke på, er at man i større grad kanskje burde ta inn over seg at også vi, når vi for eksempel sitter i et forsinket tog og utvikler stressrelaterte sykdommer (og dermed bereder grunnen for tilbydere av omsorgsprodukter) eller blir lagt i bakken av politiet (og dermed selv bidrar til å realisere politiproduktet), faktisk er med på å skape verdiene, vi også.

Ville bare nevne det.