Hjemmeseier

Dylan Thomas. Foto: Wikimedia Commons

Aller først: Spol tilbake.

For å begynne med begynnelsen. Det er vår. Måneløs natt i den vesle byen. Stjerneløs, bibelsvart natt, sier stemmen på opptaket.

Ingen lyd fra de humpete gatene. Den sammenkrøpne kjærlighetssti- og kaninhullskogen, Milk Wood, halter usynlig nedover mot den blåsvarte, dovne, kråkesvarte, fiskebåt-duppende sjøen.

Alle hus ligger blinde som muldvarper (enda muldvarpende ser fint i natt i de trange, fløyelsmyke dalsøkkene), eller blinde som skipper Cat midt inne i den svarteste stillheten ved siden av vannposten og rådkusklokken. Butikkene er i sørgeflor, velhuset i enkedrakt.

Og alle mennesker i den stumme og blinde byen ligger og sover.

*

Det må ha vært på nyåret i 1997 en gang. En dag lå teksten der plutselig, foran en 19-årig utgave av meg selv, et halvt år etter at jeg hadde flyttet hjemmefra. Det var et av de øyeblikkene man aldri glemmer: Øyeblikk der rommet plutselig fylles av fiskebåt-duppende sjø og sankthansormopplyste kjærlighetsstier, og man plutselig skjønner hvor man kommer fra.

«Våren i Milk Wood» var egentlig et teaterstykke skrevet for radio, og tar oss med inn i en liten walisisk fiskelandsby, idet sola står opp over den sandflyndrefylte bunnen nede i båthavna, og postbudet, begravelsesbyrå-agenten, politimannen, skolebarna og den pensjonerte kapteinen sakte, men sikkert, kryper ut av sengene sine, trekker fra gardinene og gjør seg klare til å gyve løs på nok en dag.

Det er helt lite lokalsamfunn som skildres, med sine hemmelige forelskelser og sitt sladder, med sine strenge naboblikk og sine uforbederlige fyllebøtter, med sine gamle gravsteiner og sitt yrende, mangfoldige liv.

Teksten er skrevet av en mann man gjerne ville beskrevet som en kjenning av politiet. Den walisiske fyllebøtta Dylan Thomas døde i New York, bare et par år eldre enn jeg er nå. Han drakk seg ihjel, bare noen måneder før BBC sendte urpremieren på hørespillet hans.

Et manus han forøvrig hadde rotet bort på en pub rett før han dro til New York og det som skulle bli hans siste reise.

*

Hysj! Småbarna sover, og bøndene, fiskerne, handelsmennene og pensjonistene, skomakeren og skolelæreren, postbudet, kroverten, begravelsesbyrå-eieren, gledespiken og drankeren og skredderen, presten og politibetjenten, de surøyde sladrekjerringene og de ferme husmødrene.

De unge pikene ligger i myke bølger av søvn eller flyter avsted i sine drømmer med giftering og utstyr, mens Sankthansormene lyser dem opp mot Milk Woods orgelbrusende alter.  

*

De siste 17 årene har «Våren i Milk Wood» vært med meg på hvert eneste flyttelass: Magnus Barfots gate, Strandgaten, Vikebygdvegen, Motzfeldts gate, Dælenenggata, Jernvinna. Nå står den formodentlig der den skal stå i uoverskuelig framtid, klemt inntil en bok om hagestell, skrevet av en langt mer edru forfatter enn Dylan Thomas.

Selv kom Dylan Thomas hjem i kiste. Personlig har jeg valgt en litt annen variant.

Det siste året har jeg nemlig blitt en slags profesjonell hjemflytter. En av dem de ringer til når fylkeskommunen eller næringslivet skal arrangere seminar om befolkningsvekst og næringsutvikling, utflytting og tilflytting.

Og jeg innrømmer det: Jeg er blant dem som skjønner omtrent hvordan en dørgende full og døende Dylan Thomas må ha hatt det, der han lå i  en hotellseng i New York og tenkte på lyset i Wales, på lukta av sjø og de kronglete gatene i hans barndoms by Swansea.

For i likhet med ham, kommer jeg fra et sted. Og i likhet med ham har jeg kommet fram til at enkelte steder aldri går over.

I boken «Unruly Places. Lost Spaces, Secret Cities and Other Inscrutable Geographies» skriver den britiske sosialgeografen Alastair Bonnett om stedets manglende prestisje i vår tid.

«Most modern intellectuals have hardly any interest in place, for they consider their theories to be applicable everywhere. Place was demoted and displaced, a process that was helped on its way by the rise of its slightly pompous and suitably abstract geographical rival, the idea of «Space». Space sounds modern in a way in a way place doesn’t: it evokes mobility and the absence of restrictions; it promises empty landscapes filled with promise» skriver Bonnett.

Dylan Thomas’ «Våren i Milk Wood» er i tilfelle det motsatte av alt dette: Over noen ganske korte boksider, makter han å mane fram en hel fiskelandsby, fra solen står opp til den går den i havet igjen – uten at særlig mye har skjedd, annet enn alt det vanlige spetakkelet som alltid skjer.

Teksten er en hyllest til stedet, til det å være omgitt av barndommens åser – en sang om håpløst forelskede manufakturhandlere, små og store løgner, utenforskap, druknede sjømenn, gamle enker og nysgjerrige postansatte – men mest av alt dette: En sang om det å være hjemme, tross alt.

Kanskje er det Dylan Thomas beskriver mest av alt selve lengselen tilbake til et samfunn der man hører til. Ikke i et tomt landskap, fylt av muligheter, slik Alastair Bonnett beskriver, men på et sted.  Sammen med andre mennesker.

*

Du kan høre duggen falle og den lydløse byen puste. Bare dine øyne er så åpne at du kan se den svarte, innhyllete byen som sover i seig ro. Bare du kan høre det usynlige stjerneskuddet og det blikksvarte før-demrings-sukket som hvert minutt stiger opp fra den sandflyndrefylte sjøen, der Arethusa, Curlew og Skylark, Zanzibar, Rhannon, Rover, Cormorant og Star of Wales dupper opp og ned.

Hør! Natten tasser rundt i gatene. Den salte, langsomme, syngende vinden vandrer med sprikende tær over Coronation Street og Cockle Row. Gresset gror på Llaregub hill. Det er duggfall, stjernefall, fuglesøvn i Milk Wood.

*

Og dagen kan begynne.

 

Ut av byen

Ill.: Kart over Lillehammer

1. Etterhvert begynner du å se dem ovenfra: gravemaskinene på Stampesletta, familiefedrene som brenner bråtebrann i hagene borte ved tennishallen, søstera til en du kjenner på en moped på parkeringsplassen uttafor Bergseng ved Smestad, to stykker som står og røyker i et skur, de små buskene som har begynt å vokse i unnarennet på Balbergbakken; du og en du ikke har hørt fra på snart tjue år, dere sitter der på den morkne hoppkanten og sier et eller annet til hverandre, før dere reiser dere, børster noe vekk fra buksa og går hjem.

Du ser alt sammen: Hustak og sykler, løypemaskiner og lyskastere som monteres, biler som parkeres, skibokser på biltakene, det gule lyset fra svømmehallen og småjenter i like badedrakter som går holder seg forsiktig fast i rekkverket på stupetårnet der inne. Tog som passerer. Nedtellingsuret nede på Lilletorget. Busser som stopper, folk som går på. Frostrøyk fra gamle mennesker som stopper og prater, før de tar med seg avisa og går inn igjen.

Og du ser trær; mengder av trær – fra poplene i Bjørnstjerne Bjørnsons gate til bjørketrærne oppe ved Turisthotellet. Du ser løvskogen rundt Mesnaelva og grantrærne som fører deg oppover mot Kanthaugen og Gropmarka, innover myrkloppene og bort til skogstjerna langt der inne. Du ser dyr og fugler, hogstfelter og traktorveier. Ei forlatt tømmerkoie, en mann på tur med en irsk setter i bånd, før de begge forsvinner inn blant trærne for godt, omsluttes av granlegger og blir en del av det nordlige barskogbeltet som strekker seg helt over til Stillehavet.

Og så, med et rykk, vrenger 31-bussen ut av skogen, åpner dørene og spytter deg ut i Brugata, Oslo sentrum, en mandag morgen, litt over halv åtte. Du har kommet til et sted du kanskje aldri direkte ønsket deg til – ikke at det er noe feil med denne byen heller, det hele fortoner seg i beste fall som udramatisk – men her er du i hvert fall.

På vei til jobb: Passe fornøyd, passe forsinket. Og idet du stiger ut i folkefloden på fortauet, rister du det av deg: Den du var, er fiksjon. Løft hodet, se deg rundt: Det er her du er. Det er dette du kjenner.

2. Beliggenhet: Leiligheten har en rolig atmosfære og er sentralt beliggende i et veletablert boligområde. I nabolaget finner en leiligheter, et særegent villa/eneboligmiljø, noe næringsvirksomhet og to ambassader. Kort avstand til trikk/bane, samt friarealer og parker med tur og rekreasjonsmuligheter.

Boligen er totalrenovert i 2011 og påkostet med blant annet lekkert HTH-kjøkken med integrert komfyr, platetopp, kjøl/frys og oppvaskmaskin. Eik parkettgulv 20 mm i alle oppholdsrom. Naturstens fliser på vaskerom, toalett og bad. Primær-rom: 105 kvm, Bruksareal: 105 kvm, Bruttoareal: 114 kvm

3. En vinterdag, for et par år siden: Jeg er på vei til Fagernes.

Det er en av de dagene du vet: Tjue minus, hvitt rim på trærne, skyfri himmel, metertykk is på vannet, røyk fra en skorstein i et enslig beliggende femtitallshus, en liten flokk unger på vei hjem fra skolen. Kald luft som siger ned gjennom de bratte granliene på begge sider av dalen. Lyset som fyller bilkupéen er skarpt og insisterende.

Området vi kjører gjennom har vært preget av fraflytting i flere tiår allerede. Forgubbing og fraflytting er tendenser som ingen norske kommuner har råd til å overse lenger. Mottrekket, i hvert fall for de kommunene som har fulgt med i timen, heter stedsutvikling.

Eidfjord er en av kommunene der det satses tungt på kultur og identitet for tiden. Med slagordet «Eidfjord. Unik frå fjord til fjell» håper de å tiltrekke seg nye innbyggere og ny næring.

I fjor gikk eidfjordingene sammen om å strikke leggvarmere til 21 trær i området rundt Mix-kiosken i sentrum, slik at media skulle få se at Eidfjord var en kreativ kommune, der folk var villige til å tenke utenfor boksen.

Andre muligheter? Jo: Bystatus, slik Fagernes skaffet seg i 2007. Det er derfor jeg er her, faktisk, for å kunne rapportere hjem til avisa jeg jobber for om kveldens folkemøte. Om noen timer skal jeg se innleide byplanleggere fra Oslo fortelle lokalpolitikerne om allmenninger og akser. Kvartæravsetninger. Småskalalivet. På trykk, noen dager senere, kommer jeg til å gjøre narr av den unge byens kjerneverdier, som tilsammen danner forkortelsen «ROMSLEG».

Men de vil noe. De har planer. Og de ønsker at det en morgen skal sitte en valdris på 31-bussen, en valdris som er like breddfull av forfalne hoppbakker, diskoteker i gymsaler, mopeder, leskur og høstkvelder, at han – gjennom å ha blitt servert et nytt og, på en eller annen måte, bedre tilbud – forbanner sitt vanebelagte, halvtilfredsstillende Oslo-liv og bestemmer seg for å bryte ut. Komme hjem.

4. Ting som betydde noe for oss:

Husker du band
Husker du den gang de døde sang
Husker du at jeg finnes
Husker du tabs
Husker du game
Husker du myspace
Husker dere ikke meg
Husker du dengang i måneskinn
Husker du don’t want to know if you are lonely chords

(Google-søk, 11. september 2011)

5. Jeg husker alt. Enkelte dager gjør jeg det, i hvert fall, men uansett: Jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om, her. Det er sentimentalitet, tror jeg, for det meste. Og sentimentaliteten er en fyr du ikke bør stole for mye på.

Forrige gang det var valg, gikk et av byens partier til valg på å bygge gondolbane fra E6-en og opp til sentrum. Et annet parti gikk inn for å varme opp en av byens elver, slik at den lettere kunne brukes til bading. Hos Arbeiderpartiet, som har hatt uavbrudt makt siden mellomkrigstiden, virker det som om det viktigste er å unngå direkte vanstyre.

Det kalles ansvarlighet, formodentlig. Politikk, derimot, er noe annet – noe som kommer utenfra, gjerne i form av hyggelige nyheter fra gode kontakter i departementene.

Men ingenting varer evig: Ute på flanken har Olav Thon dukket opp, snust på en gammel industritomt og begynt å planlegge enda et nytt kjøpesenter. Tilbake står lokalpolitikere med 1,3 milliarder i gjeld, bleke ansiktsuttrykk og et desperat behov for skatteinntekter.

Selv befinner jeg meg et helt annet sted; Snart er jeg på vei over Youngstorget, der jeg veksler et kort blikk med en jeg er ganske sikker på å ha sett i et tidligere liv en gang, en gang da gravemaskinene jobbet febrilsk på Stampesletta og lørdagene gikk med til å bla seg gjennom platebunkene på Basement.

Jeg passerer en klesbutikk jeg ikke pleier å gå i. Ut av butikken strømmer tonene fra denne sangen: