aftenkampen

Posts Tagged ‘ÅT SKOGEN MED KULTURELITEN’

Klamme stavtak

In Også sendt som morgenkåseri on 03/03/2011 at 23:00

Foto: Richard Tallaksen / Creative Commons.

Skal man tro twittermeldingene fra hovedstadens forfattere, forlagsfolk og journalister, er det knapt mulig å være et selvstendig, tenkende menneske og ikke gå på ski sammen med dem hver helg.  På våt snø i Nordmarka, aller helst, med friskusaktige statusoppdateringer underveis.

Og slik gå vinteren; med ariske kakaopauser på Øglerudbråtan, Gnatterudmyra, Tråklerudseter og hva det nå enn heter oppi der, alt sammen. Hver eneste tur blir kringkastet til alle oss som står rundt, med samme iver som niendeklassinger utbasunerer hvor mange øl de klarer å drikke.

Skigåing, sier du. Da må jeg si: Jeg kjenner ingenting. Jeg er mildt positiv, kanskje, eventuelt likegyldig pluss. Jeg har ingen direkte problemer med skigåing, jeg har vokst opp på Lillehammer, og der er det omtrent like lett å slippe unna søndagsturen, som det er å vri seg unna fredagsbønnen for dem som vokser opp i Riyad. Det vil si, det går vel an, men ikke uten at man blir henrettet på torget etterpå.

Jeg aksepterer med andre ord skigåing som en del av det norske møblementet, og har ikke tenkt å kaste bort tid på å gå i strupen på skigåing per se, det hatet la jeg effektivt fra meg etter en kort periode med trass på gymnaset. Men kan ikke begripe denne kjærligheten til skigåing som en del av hovedstadens innbyggere legger for dagen. Det får da være måte på entusiasme: Det er jo ikke akkurat sånn at man ler seg ihjel der man trasker gjennom granklyngene og over myrene. Motbakker. Ha ha ha. Stavtak. Ha ha ha.

Og la meg legge til; det finnes mer interessante ting å bruke helgen på, enn å kjenne fuktigheten fra passerende, paniske førtiåringer i motgående spor, dekket fra topp til tå i hakeslim. Mulig er det en viss sannhet i at alle trenger å komme seg litt ut og oppleve stillheten innimellom, men hvor blir det egentlig av stillheten når du går i norsk naturs svar på Ring 3: Et uendelig tog av innflyttere og wannabees som går etterhverandre med 3 centimeters klaring mellom skia, på drittføre, i landets kjedeligste skog.

Og vi snakker ikke om hvem som helst slags folk her, heller: De er synlige i mediebildet, de har kulturelle kapital og de pynter seg med en svette som var totalt fremmed for dem da de var femogtjue. Når forlagsredaktører og mellomledere i progressive mediebedrifter gjør sitt beste for å tilfeldigvis støte på hverandre langt inne ved Knuplerudsaga eller Toplerudflata eller Kukerudberget en tidlig lørdag morgen, er det omtrent like troverdig som det såkalte VM-fenomenet: smalskuldrede akademikerne som brått stikker bustehuene ut av universitetskontorene sine, tuller et nyinnkjøpt Brasil-skjerf rundt halsen og proklamerer uavbrudt fotballinteresse siden barndommen, akkurat tidsnok til VMs åpningskamp.

Det hender at jeg ringer til fremtredende samfunnsforskere og professorer i jobbsammenheng, og da er det ofte at de med skamløst påtatt tilforlatelighet avviser intervjuforespørslen med at de nå beklageligvis befinner seg lengst inne i Nordmarka, på et sted der ingen mennesker har satt sin fot siden yngre jernalder. For enkelte av våre fremste menn er det en heldagsjobb å ikke framstå som manierte.

Jeg skjønner ikke hvorfor voksne mennesker må fortsette med å kompensere for at de alltid blei tatt ut sist når det skulle velges lag i gymtimene på skolen. Det er kanskje en grunn til at man blei kulturredaktør, og ikke skytebas eller truckfører. Kanskje er det å tukle med naturen, når en litteraturanmelder legger ut på en sjumilstur, uten annen forberedelse enn å ha lest en sak om diagonalgangens morfologi i Morgenbladet først. Slutt med det. Vær så snill.

Eller kanskje er det slik at dere faktisk mener det? At dere, av en eller annen sjuk grunn, faktisk foretrekker skigåing i kystnære strøk, i kø, på klabbeføre. For all del, folk liker mye rart. Noen liker å henge i kroker fra taket, også, mens de får tyskproduserte objekter ført opp i anus. Jeg skal ikke legge meg opp i hva dere gjør på fritiden.

Mitt spørsmål er bare: Må dere rope sånn?