aftenkampen

Et helt vanlig liv

In Løse tråder on 16/09/2015 at 19:59
Foto: Aftenkampens redaksjon.

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Det var søndag kveld i den lille gatestubben vår, og småbarnsfedrene i gata hadde fått beskjed om å melde opp til høstens store hendelse: Innsanking og veiing i forbindelse med nabolagets store squash-konkurranse.

En digital vekt var plassert på et bord rett utenfor carporten, omkranset av norske flagg. Rundt bordet sto et alvorlig antrukket følge i dress og slips.

Rett før den første squashen ble lagt på vekta, ble det lest høyt fra FNs menneskerettighetserklæring. I bakgrunnen kunne vi se høstens første fullmåne stige opp over Kanthaugen. Det var et vakkert øyeblikk.

Vinneren ble naboen tvers over gata. Han hadde avlet fram en premiesquash på 1.329 gram. Han hadde til og med gitt den et eget navn, «Kjell», og nå sto han fornøyd og klappet squashen sin, som om det var et nyfødt barn han holdt i armene sine.

Min egen squash, «Desirée» (1.277 gram), måtte nøye seg med en andreplass, mens naboen på den andre siden stilte opp i finalen med to degenererte bidrag, blant annet en squash som hadde vokst i en slags bue.

En lokalt bosatt deltaker fra Nord-Norge stilte opp med en knøttliten squash som mest av alt så ut som den hadde fått en seksuelt overførbar sykdom.

Sistemann i konkurransen, mannen som nettopp hadde lest fra FNs menneskerettighetserklæring, ble diskvalifisert, siden squashfrøene han hadde plantet i vår ikke hadde ført til noen plante, men i stedet en slags blomsteroppsats på speed. Så takket vi for oppmøtet og gikk hjem, hver til sitt hus.

Vår gate er ikke unik. Det fantes sikkert slike gatestubber i Aleppo og Homs og Kobane, også. Nabolag der folk kjente hverandre og slo av en prat borte ved postkassene, nabolag der folk fulgte med på hverandres unger når de var ute for å leke.

Nå leker ikke ungene lenger. Gatene er fulle av kratere, husveggene fulle av kulehull. Det som inntil nylig var et nabolag, er i dag et kadaver.

Og naboene, hvor er de?

Noen i en kjeller, noen i en gummibåt.
Noen i et land langt unna, noen med ansiktet ned, livløse på en strand et sted.

Man trenger ikke alltid komme trekkende med verdens urett når man står der og veier squash og koser seg med naboene. Men det er heller ikke til å unngå å tenke på: Det vi har, er hva hele verden ønsker seg.

En kveld i fred, i krokbøyd latter sammen med naboene, til knes i squash og akevitt, i en gatestubb uten særlige bekymringer.

Et helt vanlig liv. Det er visst ingen liten ting, viser det seg.

*

Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 12. september 2015.

Ute av verden

In Artikler on 02/09/2015 at 00:32
Foto: Privat

Foto: Privat

Med sopp og kjærlighet forholder det seg likt: Den setter sporer over alt og er vanskelig å bli kvitt.

Det har vært folk her før oss. Overalt står det igen tause vitnesbyrd om et liv som er over: Ljåer med hjemmelagde håndtak, plastposer fra nedlagte handelslag, grillkull kjøpt på 80-tallet, gamle utgaver av Gudbrandsdølen stappet oppunder takbjelkene i fjøset, der lukta av bølingen fortsatt sitter i veggene.

Både steinhella på trammen og stallveggen er fulle av initialene til de som har gått her før. Årstallene er skåret sirlig inn overalt rundt oss:

1894, 1904, 1922.

«Det lever enno folk som har opplevt det gamle seterbruket. Men dei blir færre og færre» skriver Lars Reinton i «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell» fra 1976.

På Lykkjomsetra holdt de ut i enda 10 år før det var slutt. Den sommeren Maradona herjet med England i fotball-VM i Mexico, tok den gamle verden slutt her oppe. Og senere, samme høst, da bilen fra Hed-Opp kom og tok med seg de siste dyra – troppet budeia fra Lykkjomsetra opp i fjøset i bunad.

Tider skal komme. Tider skal henrulle.

Det må ha vært så stille her inne før vi kom skramlende, med våre frysebagger og sparkesykler og barnebøker og bittesmå crocks. Nå ljomer barnelatteren og de endeløse kravene og den plutselige gråten mellom bygningene på setra, alt sammen framført i et slags brus av ungt, utålmodig liv.

Har vi tatt med ipaden?
Hvor er ipaden?
Bodde det dinosaurer i Norge før?
Jeg må på do.

Før oss fekk traktor i 1957, var det hesten som drog seterlasset med mat og klede. Flatbrødkasse, spekeskinke, ein potetsekk, mjølboksar og liknande. Mjøl og salt til kyrne, klede både for kalde og varme dagar i fjellet. Oss laut ruste oss til for tre månader. Anton fekk sitta på kjerra og passe kattkassa. Katten laut ôg vera med på turen.

Ola sprang etter bølingen med ein stav i handa og prøvde å halde styr på kalvane. På dørhella heime stod ei gammal bestemor att og vinka adjø og god tur og sommar. Ho mintes sikkert mange slike seterreiser frå åra som hadde fare. Ho laut vera heima nå, dei yngre hadde teke over. Slik var det på ein gard, og slik laut det støtt vera.

Ordene tilhører barnas oldemor, min kones bestemor, et kvinnfolk alle jeg møter fortsatt snakker varmt om: Margit Lykkjom.

Et sted finnes det en hel skuff med kassettopptak der hun forteller om gammeldågåverdn. Nå er Margit borte for lenge siden, men avtrykket etter budeia på Lykkjomsetra er her fortsatt. Barnebarnet lukker opp den gamle grinda igjen, denne gangen som voksen kvinne, mens hun nesten sukker.

– Okei, sier hun. – Ska oss sjå.

Synet som møter oss inne i huset er, som ventet, nedslående: I fjor sommer tittet et trivelig, lite fruktlegeme på oss fra oppunder kjøkkenbenken og i vår ble våre verste mistanker bekreftet: Vi har fått ekte hussopp, verst tenkelige variant.

– Ekte hussopp, ekte kjærlighet. Vanskelig å bli kvitt, små sporer sitter i både her og der, skriver Anne Maries onkel Anton til oss noen dager senere. Han får alt til å høres så lovende ut.

Anton har vært med oss og tømt selet: Gulvet på kjøkkenet forsvant ut seterdøra, sammen med stubbloft og gammel isolasjon. Også den ene veggen har måttet finne seg i å bli skrelt av og hivd ut. Rommet som i fjor sommer å ut som et postkort, ser i år ut som en krigssone.

Og slik er det: Alt rundt oss, alt liv og all materie, er under et stadig pågående og endeløst angrep. Alt mennesker driver med er en fånyttes kamp mot tiden, og naturen krever alltid å få tilbake det som er sitt. Men inntil videre er generalen i dette slaget min svigerfar. Og nå kjemper svigerfar for å beholde det som har vært, han har vært på Gausdal Land og rustet opp for framtidige angrep langs frontlinjen.

Og frontlinjen, den går tvers igjennom det som fram til i fjor sommer var Sødorpfjellets triveligste kjøkken.

Det var alltid eit trygt og godt syn som møtte ein oppå Nyseterhauga. Seterstulen låg der som før, kanskje rauk det i ei seterpipe her og der. Ho Anna og ho Marit var truleg alt på plass.

Ved Nulgardssetra gjekk det eit hestefølgje og beitte, ved Lykkjomsetra låg ein flokk med sau i skuggen ved fjøsdøra. Og oppå fjøstaket trippa linerla, ho hadde i alle år hatt reir under steinen på taket. Det var støtt så godt å kome innpå fjellet. Sjøl om det var liv rundt seterhusa, var det samstundes så trygt og roleg her.

Fra rideleiren ser vi grupper av hester som går etter hverandre bortover grusveien. Det lukter intenst av jord, det skarpe lyset spretter mellom husveggene og fletter seg sammen rundt oss. I fjor senket vi oss forsiktig ned i fjellbekken som renner forbi, borte ved enden av eiendommen: Fire kritthvite kropper i midten av en stor jettegryte, omgitt av vierkratt og røsslyng.

Klart, kaldt vann som slo gnister av gull mot steinene. Så gikk vi inn på det gamle kjøkkenet, tente parafinlampene og lagde fleskepannekaker og rabarbrasuppe til kvelds.

Og lyden? Jo, det summer i det knehøye gresset og det klinger i bjeller. Men mest av alt er landskapet rundt oss innhyllet i en enorm presenning av stillhet. Verden står på lydløs, dagen er uten krav.

Vi har hele sommeren foran oss.
Vi er svært entusiastiske.
Vi aner ikke hva vi driver med.
Vi er hjemme.

 

*

(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

Ting som var

In Artikler on 01/09/2015 at 20:34
Foto: Privat.

Foto: Privat.

Hvor lenge skal man holde liv i det som er borte?

Lyden av hammerslag og elektrisk drill triller ut på tunet. Hvis vinden står riktig kan vi høre bjellene fra kyrne på nabosetra. Hittil i sommer har vi derimot ikke sett noe til de tre harene som bodde under låven sist. Kanskje tar de ikke sjansen lenger – låven har begynt å bule faretruende.

Hva var det som sto i landbrukstaksten, igjen? Noe med «delvis kondemnabel bygningsmasse»?

Ifølge fersk statistikk fra FN bor nå mer en halvparten av jordens befolkning i byer. Det er første gang i menneskehetens historie at det forholder seg slik. Flukten bort fra jordbrukssamfunnet er ikke bare en lokal trend i Gudbrandsdalen, men noe som foregår i hele verden. Innen 2050 vil 2/3 av verdens befolkning bo i byer.

Kanskje er det ingen tragedie, for mange av dem som flytter er det sikkert det beste som har skjedd. Men like sikkert er det at verden står overfor en potensielt nokså dramatisk utradering av uformell, lokal kompetanse knyttet til jord, buskap og mat.

Kast et blikk rundt deg. Hvem skal huske alt dette, forklare alt dette, når behovet en gang igjen oppstår?

I alle de somrene mine barns oldemor var på setra trengte hun aldri google en eneste gang.

Kyrne gjekk og beita der dei sjølv ville, vidåtto var det nok av. Oppå måsårabbom voks det stor fin, kusopp, inni Glupa fann dei myrvekster av ulike slag. Dei åt det dei likte best, og dyrlækjar var det aldri bruk for.

Dersom kyrne kom tidleg åt seter’n att om kvelden, vart det støtt fint vêr dagen etter. Ville dei ikkje lyde når oss lokka, kunne du vera sikker på at det vart styggvêr.

Når røken utur pipun sto ende til vers, da var kjerringa blid, heitte det seg. det tykte eg var morosamt å leggje merke til. Det rauk i mange pipo på Sulseter’n den tida eg var budeie oppå der. Og som oftast sto røyken rett til vers.

Jo da. Men etter en sommer på setra, stappfull av spredt regn, arbeid og utgifter, dukker spørsmålet opp: I godt vær og i møte med gamle fotoalbum er det lett å bli rørt, men hvor lenge skal man holde minnene levende?

Er det noe poeng å knytte seg til et sted, en plass som denne – der det riktignok har skjedd betydningsfulle ting for en generasjon eller to siden, men som i dag mest av alt er upraktisk og full av oppgaver? Hvor lenge skal husene få stå? Hva skal vi med sentimentaliteten?

På nettstedet «Spør en biolog» lover naturvitenskapen å gi svar på det meste av det man lurer på. Så hva er de egentlig de evolusjonsmessige grunnene til at vi føler savn? Hvorfor er vi sentimentale – også i forhold til gamle fjøs?

Biologen svarer: Biologisk sett brukes følelser til å «belønne» nyttig atferd. Vi blir sultne for at vi skal huske å spise. Et enslig menneske i et evolusjonært perspektiv lå dårlig an. Selv i et moderne samfunn er det ikke helt kostnadsfritt å være fullstendig alene.

Er det derfor vi forsøker å holde fast i tiden – for å dempe følelsen av at vi står i dette alene?

Snorre skriver at Olav den Hellige en gang måtte overnatte på en seter i Valldalen på Sunnmøre, mens han rømte til Gardarike i 1029. Scenen er godt beskrevet, siden en underjordisk vette plutselig rømte seterbygningen og ga seg til å hyle avskremmeleg stygt ute på stølen, den natta da helgenkongen overnattet.

Lars Reinton, forfatteren bak «Til seters. Norsk seterbruk og seterstell», besøkte selv stedet i 1948. Han sier at forholdene på stedet er «plent slik som Snorre så nøye, med riktige namn, skildrar dei, at ein må tru at han sjølv har vore på staden under studiferdene sine i Noreg i 1218». Det er med andre ord ikke mye som forandrer seg på setra i løpet av 730 år.

Kanskje er det her setra har sin funksjon, også for oss: Setra er en osteklokke, en boble, et sted utenfor de turbulente og omskiftelige tidene nede i bebyggelsen. Et sted med helt andre tidsfrister, helt andre linjer i treverket enn der nede.

Regnet har kommet og gått, dagen er allerede godt i gang og kaffen er drukket opp. Det er fortsatt nok av oppgaver å ta fatt på.

Margit Lykkjom, barnas oldemor, hadde ingen formell utdannelse utover grunnskolen. Budeia på Lykkjom-setra pleide å spøke med at hun var cand.jur.

Men hun visste at når kjerringkjørrbladet var på størrelse med et museøre, så var det på bergelig med mat til dyra oppe på setra. Hun kjente femten ulike værtegn og visste hvor kua kunne gå for å få i seg nødvendige mineraler.

Hun visste at når hun stilte seg opp for å lokke om kvelden, var det bare Lykkjoms-kua som letta på huggu og kom. Hun visste at man ikke skulle slå varmt vann på bakken, og hun visste når sommeren var over.

Buferdsdagen var støtt litt vemodig. Det var slik klår og fin luft om hausten. Fargane var så fine. Eg plukka ofte med med kjerringkjørr og andre planter heim. Eg likte godt å binde kransar med fargerike haustvekster i når det var gravøl etter folk ein kjende.

Høsten er fortsatt noen uker unna, men vi har likevel begynt å samle sammen byggematerialene og sette de vaklevorne campingstolene inn i det gamle fjøset igjen.

Det finnes en hverdag etter dette…

Og en ny sommer etter den igjen.

*
(Denne teksten ble første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, sommeren 2015. Utdragene i kursiv er hentet fra en artikkel i Fronsbygdin 2003, fortalt av Margit Lykkjom og nedskrevet av Anton Løkken.)

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 59 andre følgere