Stappmett og sur

Illustrasjon: Arbeiderpartiets vanstyre (Facebook-gruppe)

Det er noe med utlendinger, altså. Utlendinger skjønner liksom ikke hvor vanskelig det faktisk er å bo i dette landet.

Livet i Norge!? Aner de virkelig hva de snakker om, disse utlendingene? En ting er at Norge har blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN hvert eneste år fra 2001 og fram til nå [med unntak av to år da vi endte på en ynkelig andreplass bak Island].

Og joda, også jeg fått med meg at noen halvstuderte noksagter som kaller seg Economist Intelligence Unit har kåret Norge til verdens mest demokratiske land i både 2010, 2011 og 2012 – senest med en toppscore på 9,93 av 10 mulige.

Men det var da fælt til mas,da. Har ikke utlendingene fått med seg den egentlige tilstanden i kongeriket, der de kommunale barnehagene skjemmes av både ujevn sand i sandkassene og knirking fra huskestativet, slik VG nylig kunne avsløre?

Hvis FN virkelig mener at Norge er verdens beste land å bo i, har de da i det hele tatt hørt om monsterflåtten – som det kryr av her i landet, og som sitter parate i hvert et tre og hver en busk, klare til å kaste seg over våre barn og våre minstepensjonister og gnafse seg gjennom det øverste hudlaget deres og sette sine borreliabefengte dødstenner rett i kjøttet? Papirløs flått er det sannsynligvis også. Hvem har bedt flåtten komme hit? Hvor lenge skal den få holde på å angripe folk, mens den rødgrønne drittregjeringa vår sitter og toer sine kjønnsnøytrale, velpleide sivilarbeiderhender?

Hvis disse noldusene i FN virkelig mener at Norge er et foregangsland, har de da aldri hørt om familien som sto fram på forsiden av Rogalands Avis og gråt fordi Taxfree-butikken hadde stengt da flyet deres landet på Sola flyplass og at de dermed ikke fikk kjøpt full kvote?

De kan umulig ha hørt om den 17-årige jenta i Tromsø som fikk adventstiden ødelagt etter å ha kjøpt en sminkekalender som inneholdt billigere produkter enn hun hadde forventet, og som stod fram i VG og sa at julen for hennes del var ødelagt. I verdens rikeste land!

Hvis FN mener alvor med disse tullemålingene sine, kan de aldri ha oppfattet redselsskrikene fra opposisjonen eller noen av de andre sannhetsvitnene som de siste åtte årene har stått langs sidelinja og desperat prøvd å advare mot all denne velstående og demokratisk velfungerende galskapen.

For et par dager siden ble generalsekretæren i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, intervjuet av Dagens Næringsliv om situasjonen for de 26 millioner arbeidsløse i Europa. Hva var det han fikk seg til å si igjen? At Norge åpenbart hadde gjort noe riktig, siden vi hadde klart å styre unna krisa. At vår oppskrift med å ha kvinner i jobb og unngå å kutte altfor mye i skattene, tydeligvis var en mirakelkur.

Hallo? Hvem er det generalsekretæren i OECD tror han er? Hva er det han egentlig vet om livet her oppe? Ingenting. Utlendingene skjønner ingenting, ikke en dritt.

Derfor driver de også og kårer oss til verdens beste blablabla i ett bankende kjør. Derfor står det også tusenvis av europeiske tiggere og arbeidssøkende ved grensen og vil inn.

For de aner ikke hva de går til. De aner ikke hvilket u-land dette er, der en kvinne på sydentur kan bli risikere å miste tax free-kvota til mannen sin, bare fordi han tilfeldigvis døde på turen og så attpåtil få klagebrevet sitt avslått.

Utlendingene aner ikke hvor vondt det kan være å gå rundt stappmett hele døgnet, bare for å avslutte dagen med å legge seg i en feiloppredd send, takket være den udugelige polske vaskehjelpen har prestert å sette dynetrekket på på vranga.

Faktisk bør vi stenge grensene, slik enkelte i Senterpartiet nå tar til orde for. Det er ikke riktig å utsette andre mennesker for den behandlingen vi må finne oss i her oppe.

Det er bare ikke riktig.

Avstanden mellom den fastspente bilistens utstrakte hånd og parkeringsautomaten vedkommende forsøker å nå

Foto: EURIST e.V. / Creative Commons

Det sies at språket er den ene tingen som egentlig skiller mennesket fra resten av dyreparken. Mange forskere mener faktisk at det først var da vi begynte å prate at vi egentlig begynte å tenke.

Språk er tenkning, altså. Tja. Jo. Mulig, det.

For hvem vet vel hvor glassmanetene hadde vært dersom de hadde vært i stand til å formulere setninger? Det at vi mennesker er i stand til å sette ord på abstrakte konsepter, gjør at vi er i stand til å forholde oss til en virkelighet også utenfor det fysiske, nåtidige.

Med andre ord: Det finnes ikke forskrifter i samfunn der flokken kun er i stand til å ule. Det finnes ikke rettssikkerhet blant glassmaneter. Det finnes ikke skuffelse blant lav og mose.

Men språket er fattig. Så altfor ofte står vi der, uten mulighet til å helt sette ord på det vi opplever. Helt dagligdagse ting, som den forferdelige følelsen det for eksempel er å kjenne igjen et annet menneske på lang avstand, for deretter å vente helt til dere har kommet tilstrekkelig nær hverandre til at du endelig kan late som at du plutselig har oppdaget vedkommende og hilse liksom-overrasket – hva heter den følelsen der? Hm? Hvor er du, språk? Skulle du ikke vært på jobb nå?

«The Meaning of Liff»  heter en liten bok som forsøker å sette ord på det unevnelige. Skrevet av Douglas Adams (mannen bak «Hitchhiker’s Guide to the Galaxy») og John Lloyd, feirer boka i disse dager 30 år. Boka er et slags første forsøk på å gi verden det oppslagsverket det trenger mest av alt – en oversikt over de mange tusen hjemløse situasjonene som livet er så fullt av, men som ordbøkene aldri nevner.

Som for eksempel den lille fliken av jakka di som naturlovmessig alltid vil ende under låret på sidemannen din på toget. Hva heter den?

Eller avstanden mellom den fastspente bilistens utstrakte hånd og parkeringsautomaten vedkommende uten hell faktisk forsøker å nå? 

Eller den fysiske loven som gjør at stretchlakenet alltid vil sprette av madrassen i den motsatte enden av senga du forsøker å re opp?

Eller ganglaget som benyttes etter å ha reist seg opp etter et uforklarlig fall i et befolket område? 

Behovet for å plutselig dra opp mobilen og late som du skriver en tekstmelding for at ingen skal forstå at du ikke har noen å prate med, når du er på et offentlig sted?

Det spesifikke tidsintervallet mellom at du er ferdig med å kle på barnet til barnet plutselig kommer på at det skal bæsje før dere kjører i barnehagen?

Det lille gispet som kommer mens du er ute og kjører bil og plutselig får panikk for hvor du har gjort av bilnøklene, før du like etterpå skjønner at de står i tenninga?

Det er slike ting  livet består av, det er her livene våre utspiller seg – ikke mellom fjorten ulike typer saltak eller tjue forskjellige teknikker innen belgisk draktsøm.

Å ha mange ord er ikke sivilisasjon. Å ha riktige ord, derimot: Ord som kan ordne tankene. Ord som kan fange forvirringen og sette den på plass, slik at hverdagen kan bli noenlunde levelig. Og…saltak og draktsøm? Av og til kan det virke som at vi har lagt innsatsen i feil ende av ordboka.

Det er tross alt livene våre det handler om.

(Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 23. mars 2013.)

Stillheten etterpå

Fagerborg, Oslo, 2013. Foto: Martin Grüner Larsen.

Åpningsscenen kunne være omtrent slik: Året er 1988. I en liten norsk by står folk på takene av bilene sine og hopper opp og ned.

Det er mennesker overalt, ballonger, flagg – folk bryter ut i latter, tusen skoleunger løper fram og tilbake mellom de voksne, det er tidlig høst og et skarp, gyllent ettermiddagslys er i ferd med å tråkle seg gjennom bjørkegreinene.

Og der går jeg, smilende, og triller sykkelen min oppover Gamlevegen, etter å ha tilbragt ettermiddagen i byen. Jeg smiler, ikke så mye fordi hjembyen min Lillehammer akkurat har blitt tildelt vinter-OL, men mest av alt på grunn av de to bæreposene med gratis brus jeg har klart å sikre meg i kaoset.

OL i 1994 er fortsatt en halv barndom unna, og altfor uvirkelig til å snakke om allerede her – en høstdag på slutten av 80-tallet – der det største som har skjedd denne dagen er at vi plutselig fikk fri fra skolen og at noen på Hammartun skole kom på tv da Arve Tellefsen bestemte seg for å knekke fela si på midten, for liksom å toppe de elleville jubelscenene i sentrum.

Men det skulle ikke stoppe der. For i virkeligheten hadde hjembyen min, og dermed også livet mitt, akkurat tatt de første snublende skrittene inn i en ny, merkelig virkelighet. En virkelighet der det plutselig var lov å forvente selv de drøyeste ting, der det plutselig ikke var grenser – selv ikke i en søvnig, norsk småby.

(Et eksempel: En kompis av meg opplevde at huset til familien ble omgjort til selskapslokale for det japanske kronprinsparet, som leide ham inn som keiserlig tjener i hans eget barndomshjem – en historie som kun gjorde moderat inntrykk på oss mens det stod på.)

Nei. Det å bo på Lillehammer i årene fram mot 1994 var som å vokse opp i en dommedagssekt. I nesten seks år handlet alle samtaler, alle avisartikler, alle debatter og tiltak plutselig om én eneste dato: Alt handlet om 12. februar 1994, dagen da de utenomjordiske kom til å lande på Stampesletta og ta lokalbefolkningen med seg opp til moderskipet.

Det var ingen tvil: Verden kom til å stoppe der, langt der framme, i 1994. Vi var de utvalgte. Noen reagerte med fornektelse, andre holdt på å forgå i entusiastiske OL-spasmer, fem år før det hadde dukket opp så mye som en eneste vette. Men det var altså der vi var, mentalt, i nesten seks år av min oppvekst.

I dag ser tv-opptakene fra den dagen vi fikk OL mest av alt komiske ut. 1994 har for lengst både kommet og gått, det også. Eller, gått er muligens å ta litt i: Fortsatt selges det OL-effekter i butikkene. Fortsatt snakkes det opprømt om Dæhlie og Ulvang. Og fortsatt brenner ilden som ble tent 12. februar det året, i hvert fall på postkortene i byen. Lillehammer er fortsatt i post-coital modus; bustete på håret, med et smil om munnen, som om lakenet ved siden av fortsatt er varmt etter kjærlighetsaffæren i 1994.

Og slik føltes det vel også den gangen,  det Patrick Swayze synger om i soundtracket til Dirty Dancing og som gjorde at hele byen har gått rundt i en permanent tilstand av stolthet og kjærlighetssorg i nitten år nå:  «She’s out of my league». Slik kjærlighet opplever man bare én gang i livet.

Lillehammer er fortsatt en av de aller minste byene som noen sinne har arrangert et OL. Det er neppe sannsynlig at noe slikt vil skje igjen. Størrelsen og kompleksiteten rundt arrangementet er et helt annet i dag: Lillehammer ’94 ble avholdt på et tidspunkt da det foreløpig ikke hadde blitt fyrt av så mye som en eneste e-post innenfor fylkets grenser, ingen hadde hørt om al-Qaida (Skal vi prøve å ordne en plass til dere oppe i deltakerlandsbyen?) og Thor Heyerdahl fortsatt var den beste i landet til å snakke engelsk.

Og hva mer? Jo, Norge var ennå ikke styrtrikt. Norge var ennå ikke selvsikkert. Norge var ennå ikke fullt av flatskjermer, SUV-er, filipinske au pair-er og polske vaskedamer. Faktisk var boligprisene på et bunnivå, bankvesenet vårt hadde akkurat fått juling og det kom dystre meldinger fra industrien i både Sverige og Finland.

Så da Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1992 uttalte at «Det er typisk norsk å være god», var det ikke  et utslag av sjåvinisme. Faktisk var det det motsatte: Hun talte til et folk som trengte å høre at de var bra nok – at også vi kunne klare å få til ting, selv om vi var små. At den lille byen skulle lykkes såpass med det store arrangementet var derfor både overraskende og morsomt – omtrent som når et barn tar ordet under foreldrenes middagsselskap og sier noe både sjarmerende og klokt.

Men alt dette er lenge siden nå. Barnet har for lengst vokst opp, oppholdt seg utenlands, flyttet hjem igjen og installert seg i egen leilighet på Tjuvholmen i Oslo. Nå snakkes det om å få til en fest der nede også, i 2022. Bare større denne gangen. Fräschere. Mer av alt.

Nitten mil nord for alt dette ligger fortsatt den lille byen jeg vokste opp i, med sine bakker og trehus, med sine småbutikker og lysløyper, med sine ubrukelige samlinger av filthatter stappfulle av pins og sine fasttelefoner med OL-emblem fra Televerket, og lurer litt på hva som skal skje nå.

Jovisst er det ungdoms-OL på gang i 2016. Jovisst er det fullt liv på Høgskolen, med filmstudenter og tv innspillinger og Little Steven på Kiwi. Mye kunne ha vært verre. Men vi trenger en større plan: Turistbussene stopper ikke like ofte som før, og på gatehjørnene lyser «ledige lokaler» mot en, akkurat så hyppig at en hjemflyttet lillehamring rekker å bli en tanke urolig. Distriktet nord for byen, Gudbrandsdalen, utpeker seg nok en gang på den dystre statistikken over antall konkurser, fraflytting og negativ vekst. Det eneste som ser ut til å øke, er antall tannproteser.

Ellers står det meste i ro. Altfor mye i ro. Lokalt går diskusjonene om det planlagte storsykehuset i nabokommunen, som dessverre kommer, og om dobbeltspor på jernbanen, som dessverre ikke kommer. I 2013 er de siste pengene fra Etterbruksfondet brukt opp også, midlene som skulle sikre drift av de kostbare OL-anleggene også inn i et nytt årtusen. Rådmannen teller penger, mens ordføreren teller venner. Alt er en kamp og nå gjelder det å slåss for det man har, særlig når mer og mer i dette samfunnet ender opp i Oslo uansett.

Oslo, som allerede har alt. Oslo, som ikke engang aner hvor heldige de er som får søke. Oslo, som sitter der i den minimalistiske drittleiligheten sin og som til alt overmål kanskje kommer til å ta seg råd si nei til hele OL. Hummus-  og øko-Oslo, stappfullt av romfolk og eiendomsmeglere, hva vet vel dere om flammende kjærlighet i tjue minus?

Men Lillehammer sier ikke noe av dette høyt. Lillehammer sier ingenting. Lillehammer bare fortsetter å måke gårdsplassen med sakte bevegelser, til langt uti april, mens tankene går til alt som var og alt som likevel ikke ble. Lillehammer er en nykter heroinist som vet så altfor vel hvor fantastisk godt det er, det han aldri mer skal få.

Men håpløs? Nedslått? Lillehammer har klart større ting før, og er klar for framtida. I hvert fall hvis framtida kan få lov til å være 1994.

Vær så snill? Bare en gang til?

(Første gang publisert som kronikk på http://www.nrk.no/ytring 22. mars 2013.)