Foto: *Katch* / Creative Commons
Et helt samfunn drevet av PR-eksperter – er det virkelig å be om for mye?
Drømmen om det perfekte samfunn meldte seg i hvert fall på ny denne uka, etter å ha vært vitne til en harmdirrende Liv Signe Navarsete, som med dugg på brilleglassene begikk omdømmemessig harakiri for åpen mikrofon.
– Noe av det verste jeg har sett, var den umiddelbare dommen fra PR-rådgiver Elisabeth Hartmann.
– Hun er helt ute av kontroll. Her burde en rådgiver bare ha grepet inn og avbrutt seansen, uttalte PR-eksperten til VG.
PR-bransjen bør vite hvor heldig den er, som er velsignet med så mange talentfulle og vidsynte medarbeidere. For hver gang noen svir av et forsvarsbudsjett for mye, filmer folk i dusjen, kjører i fylla, pådrar seg en utvisning eller satser pengene på feil prosjekt, rykker PR-ekspertene ut og skjenker oss innsiktsfulle analyser om hvordan ting egentlig burde ha vært gjort.
Sukk. Hadde de bare kommet på banen tidligere! Hadde de bare vært villige til å ta vanlige jobber, som oss andre! Tenk da hvilke sykehus vi ville ha fått, hvilke idrettsbragder og politikere vi kunne ha smykket oss med!
Vi har vært der før: Arkeologene er i disse dager i ferd med å avdekke restene etter nettopp et slikt samfunn; en hittil ukjent høykultur grunnlagt og drevet frem av et gåtefullt folk som utelukkende besto av PR-rådgivere. De livnærte seg stort sett av omdømmebygging, pluss enkelte bær og rotfrukter.
Enorme gravkomplekser vitner om en kultur der kommunikasjon, og ikke produksjon, sto i sentrum. Resultatet var en befolkning preget av skjørbuk og mangelsykdommer, men med ekstreme retoriske egenskaper, alltid parate til å forklare hva det var som egentlig gikk galt rundt dem.
Så mens avlingene døde og de ville dyrene begynte å nærme seg bymuren, tok det gåtefulle pr-folket en siste og avgjørene beslutning i forhold til hva-, til hvem-, hvordan- og hvorfor de ville kommunisere, i tillegg til å prioritere virkemidler for forbedring og å utvikle effektive metoder for å iverksette og evaluere tiltak, samt etablere en formålstjenlig dialog eksternt.
Til slutt kom en flodbølge og tok dem, med den sørgelige utgang at de druknet i en halv meter vann, etter å ha fulgt sitt eget råd om å alltid legge seg flat når det oppsto problemer.
I dag er de borte. Men arven etter dem lever videre.
(En kortere versjon av denne teksten ble også trykket i Klassekampens spalte “Grovt sagt”, lørdag 9. april 2011.)
Aftenkampen 
