aftenkampen

Archive for juni, 2012|Monthly archive page

Post-traumatisk

In Også sendt som kåseri on 29/06/2012 at 10:59

La meg aller først få benytt anledningen til å gratulere Posten Norge med et imponerende kvartalsresultat – nesten seks milliarder i driftsinntekter, bare i januar, februar og mars. Det går med andre ord godt med Posten, og denne suksessen feirer de nå ved å legge ned 84% av sine gjenværende postkontor og si opp tusen ansatte.

La oss spole litt tilbake, til en merkelig og – for mange moderne bedriftsledere – nærmest komisk tid:

Det finnes nemlig et Dagrevy-innslag fra tidlig på 90-tallet som fortsatt gjør inntrykk: Mennesker på et lite sted i utkant-Norge som har lenket seg fast til den lokale telefonkiosken, i protest mot Televerkets planlagte nedleggelse. For disse menneskene – i vår nære fortid, kun få år før mobiltelefonen blei allemannseie – var det å ha en egen, lokal telefonkiosk synonymt med det å tilhøre storsamfunnet. Å være registrert. Å bli regnet med. Å bli sett av Oslo, så dumt det enn høres ut i dag.

Men uansett hva aksjonistene på Dagsrevy-innslaget hadde sett for seg eller håpet på: Telefonkiosken ble (selvfølgelig) nedlagt, den var ikke rasjonell – verken på hjemstedet deres, eller tusen andre småplasser i Norge. Etter hvert begynte også postkontorene å forsvinne: Folk sendte ikke like mye brev som de hadde gjort, internett ga oss nye vaner, postmonopolet ble opphevet og snart var postkontorene ikke rasjonelle de heller.

Derfor vakte det liten oppsikt da Posten denne måneden tok livet av 149 av de siste  postkontorene de hadde i sin portefølje. Fra nå av blir det bare fire fylker som får mer enn ett postkontor.

Og Posten? Posten har egentlig bare gjort det de har fått beskjed av Stortinget om å gjøre, de: Spare penger, drive rasjonelt, gi sine eiere et best mulig overskudd.

Noe større samfunnsoppdrag utover det?
Vel, går man inn på Postens egne hjemmesider, står det mye om at posten ønsker å drive miljøvennlig og at de har blinket seg integrering, mangfold og HMS-tiltak blant sine egne ansatte som satsningsområde. At de løser dette samfunnsoppdraget ved å si opp rundt tusen av sine egne ansatte, er jo en interessant måte å angripe problemet på.

Hvordan endte vi opp her? Det er ikke så lenge siden Posten var en del av den grunnleggende strukturen i det norske samfunnet. Den alvorlige, røde Postbankboka, som var til forveksling lik det norske passet, lå trygt forvart i hanskerommet i det familien rigget seg til i bilen, satte på Postens sommerkassett og dro avgårde på sommerferie. Posten var, på sitt merkelige vis, en naturlig del av fortellingen om det å være norsk. 

Man må jo være en nostalgisk tulling for å komme trekkende med samfunnsoppdrag og triste øyne og Postens Sommerkassett på den måten. Nostalgi er noe man ikke kan tillate seg, i hvert fall ikke hvis man sitter i ledelsen for Posten Norge AS, eller Bring som de ofte kaller seg når de holder på i utlandet.

Nei, det er nye tider: Rett etter at Posten brukte 150 millioner på ny logo, sa de opp 370 ansatte. Posten skal ikke lenger gå med post, den skal gå med overskudd og vel så det.

Grunnen til suksessen er dette Post-i-butikk-systemet som de er så fornøyde med. Ordningen har ført til store innsparinger og økt tilgjengelighet, kan Posten fortelle. I lys av denne lykksalige utviklingen, er ikke tiden kommet for se på om denne ordningen med post-i-butikk ikke kunne utvides til andre sektorer i samfunnet?

Ta for eksempel en bransje som sliter med lav publikumstilstrømming og en svært kostbar, nærmest ubrukt bygningmasse – vi snakker selvfølgelig om Den norske kirke. Her må det være penger å spare – for eksempel ved å overføre hele ordningen til dagligvarebransjen. Prest-i-butikk vil ikke bare kunne gi oss vårt daglige brød, men også frigjøre store deler av de næringseiendommene kirka i dag sitter på, bygninger som ofte er både romslige og med gode lysforhold, gjerne sentralt plassert i byer. Tenk hvilken profittmaksimalisering det kunne ligge an til her.

Hvis vi går videre på lista, er det en annen kandidat som peker seg ut som et naurlig valg, og det er jo helsevesenet. Få steder er det så mye penger i omløp som i helsesektoren, og  få steder er det like store beløp å spare. De ansatte i dagligvarebransjen er jo fra før vant til å jobbe i en service-sektor, og vil med sine mange butikker kunne gi kundene et både  desentralisert og svært tilgjengelig tilbud. Da vil vi kunne få ikke bare Post-i-butikk og Prest-i-butikk, men også Kreft-i-butikk. Prolaps-i-butikk. Tvunget psykisk helsevern-i-butikk. Helsevesenet er stort, de potensielle innsparingene er enorme.

I tillegg kan det jo også være aktuelt å gå etter sjølve storlaksen her, kanskje det aller gjeveste objektet – nemlig forsvaret. Dersom alle andre sentrale samfunnsfunksjoner – ikke bare post, men også helsevesen, kirke, regjering og det øvrige statsapparat allerede er flyttet over i den lokale Kiwi-butikken, vil Forsvar-i-butikk være en naturlig måte å sikre alle disse funksjonene på.

Da vil det være umulig for en okkupasjonsmakt å ta kontroll over landet vårt, dersom de ikke kontrollerer nærbutikken også. Med Forsvar-i-butikk vil de ikke engang klare å komme seg bort til panteautomaten før de får seg en i pæra av spesialtrente soldater fra frukt- og grønt-avdelingen.

Ute regner det, men her sitter jeg og hører på Postens Sommerkassett og ler av halvdårlige ordspill og nynner til The Bangles, mens jeg tillater meg å tenke tanker som tydeligvis utgikk på dato på begynnelsen av 90-tallet. Det er vel bare å prøve å riste det av seg.

For tenk så rasjonelt vi kunne ha drevet, dersom alle bodde på samme sted, hadde de samme behov og fikk til det samme.

Tenk så fint det hadde vært, om alt var en eneste stor butikk.

Apesaft i pedalene

In Også sendt som kåseri on 18/06/2012 at 08:31

Foto: Aftenkampens redaksjon

I vinter fikk jeg endelig tak i en bok jeg har vært på jakt etter lenge. Det dreier seg om Ulf Gleditsch og hans ordliste med slang fra 50-tallet – et tiår som må ha vært det kuleste i menneskets historie.

For da gikk altså folk rundt og sa ting som skjeggejazz og brødgjøk. På lørdagskvelden dro folk ned på stripa for å få i seg litt apesaft i håp om å få litt swing i pedalene. Kanskje kom det forbi et puppalt kjei og blunka tilbake til deg. Da gjaldt det å få napp i pukkelen, ellers kunne dama bli borte som ei sviske. Skulle en vanlig kis ha håp om å få slafse mule den kvelden, gjaldt det å ikke gå rundt med underleppa på 3. knapphull.

Prata folk sånn på 50-tallet? Ja, jepp – jøssenam på trappa-  visst gjorde de det! Hva annet skulle de ta seg til, der de hang rundt i hovedstadens gater og delte en flaske brus gjennom fire sugerør, hele tida livredde for at Blackie-gjengen skulle runde hjørnet og kreve panten? Eller hva veit jeg. Femtitallet fortoner seg uansett som en gullalder. En slags trettenåring av et tiår – håpløst naiv, men samtidig tøff i trynet:

Tiåret før månelandingen, tiåret etter krigen – en tid da alt er mulig, og samtidig ingenting: Atombomben er bare et knappetrykk unna, og ungdomstida – den første virkelige ungdomstida – er akkurat oppfunnet. En perfekt blanding av sorgløshet og frykt. (Eller sagt med 50-tallsslangen fra ordboka til Ulf Gleditsch: En tid med både lakenbyksere og bøgejazz.)

Hm. Så sitter man altså her – i 2012 – og drømmer om femtitallet. Hva drømte man da om på 50-tallet? Adam Gopnik, journalist i The New Yorker, skrev om dette fenomenet nylig. Han kalte det The Forty Year Itch.

Og Gopnik har svaret på spørsmålet mitt: På femtitallet drømte folk om titallet, altså det tiåret som lå førti år før deres egen samtid. På 50-tallet laga de stort sett filmer og sanger om åra rundt første verdenskrig. På førtitallet drømte folk om 00-tallet, igjen førti år før deres egen samtid: En av de mest populære filmene det tiåret het «Meet Me in St. Louis» og handlet om verdensutstillingen i 1904. På sekstitallet ga the Beatles ut plater med flere låter som lente seg på arven fra Vaudeville-teatrene på 20-tallet, med låter som «When I’m Sixty-Four» og «Your Mother Should Know».

På 80-tallet skrudde man – igjen – klokka førti år tilbake, og endte på 40-tallet – der tiårets kanskje største kinohelt, Indiana Jones, fikk lov til å gå berserk blant mayaruiner og gammeltestamentlige vrakrester – hele tiden med ondskapsfulle SS-offiserer i hælene. I våre dager har vi spolt oss tilbake til sekstitallet og de whiskeymarinerte kontorlandskapene i tv-serien Mad Men: Aaaah… Innendørs røyking! Hvilket jævla eventyr!

Førti år tilbake, det er det det går i, hver gang. Teorien er, skriver Adam Gopnik, at førtiårsintervallet er perfekt fordi de minner oss om tida rett før våre foreldre fikk oss – altså deres egen ungdomstid, den tida vi sjøl aldri har opplevd – men har hørt dem snakke så henført om: På sidene før de aller første babybildene av oss i albumet, finner vi bilder der foreldra våre ser enda litt lykkeligere ut, enda litt mer optimistiske ut og verden enda litt kulere ut.

Se, der er dressjakka du har knabba av far din! Se, der er sånne lamper som dere prøver å få tak i! Hvorfor i alle dager kastet de egentlig dem?

Skulle jeg fulgt denne teorien slavisk, burde jeg, som er født i 1977, gått rundt og drømt om tida rett før min egen fødsel – kampen mot EEC i 1972, for eksempel – eller OL i München eller Watergate. Problemet er bare at det ikke var noen i Watergate-saken som brukte uttrykket hestejazz. Og hadde kampen mot EEC vært mer prega av utbrudd som «Stepp med uttafor, Kjatrik, så skal jeg trakk’tere deg som et johanorgel» så hadde jeg kanskje vært mer villig til å la meg sjarmere.

Men slik er det: Det blir ikke riktig, uansett. Man er alltid født i feil tiår, helt uavhengig av når man er født. Så da får man gjøre det beste ut av det.

Skjønner du det, eller, din brødgjøk?

Nike’s Templar

In Også sendt som kåseri on 10/06/2012 at 17:09


Jeg tror det var et anfall av overmot. Eller: Jeg vet at det var et anfall av overmot, da jeg en gang på denne tiden i fjor meldte meg på Oslo Marathon.

Det var en som sa: «Meld deg på halvmarathon-distansen. Sett deg et hårete mål. Overrask deg sjøl.» Så jeg gjorde det, av en eller annen merkelig grunn.

Men så kom dagen, og jeg hadde ikke så mye som lukta på joggeskoene mine ennå: Enten hadde jeg vært for mett eller for sulten, enten hadde det vært for mørkt eller for lyst ute – noe var det uansett.

Så jeg stilte ikke til start. Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Man har jo ikke lyst til å dø riktig ennå.

Men det stemmer at jeg løp litt en periode. Joggeturer, et par kvelder i uka, etter at jeg leste en artikkel i et blad. Så leste jeg den japanske forfatteren Haruki Murakamis bok «What I talk about when I talk about running» og løp videre, og følte meg både smart og sporty der jeg kom luntende. Men løpefeberen gikk fort over: Øl kom i veien, bacon kom i veien, barn kom i veien. Og så var det plutselig en kveld både for kaldt og for glatt ute, og da var det kjørt.

Kanskje er det bare meg. For ingenting er så populært i våre dager som nettopp langdistanse; Oslo marathon melder om 20 prosent økning i antall påmeldte, mens Birken blir fulltegnet på under ett minutt.

Den sterkeste kulturelle kapitalen du kan ha i våre dager, er startnummeret på brystet. Hele Facebook flommer over av bilder av folk på fjelltopper, i utforbakker, i motbakker, i tights og trikot, på sykkel, i hangglider – alle sammen med det samme fårete uttrykket: Se på meg! Se på meg! SE SÅ RØD JEG ER I ANSIKTET!!

Om du har lest de store klassikerne, eller faktisk har en mening om utviklingen i Syria eller postmodernismen i norsk litteratur, har ingen betydning når naboen eller sjefen kommer svusjende forbi i løpetights i spandex og polyester med støtte til muskulatur og god fukttransport. Da er det liksom DU som er avkledt:

Jasså. Står du der, du?

For sånn har arbeidslivet blitt: Den ene avsjelede mellomlederen etter den andre kommer tilbake på kontoret mandagen etter løpet og snakker om tider og marginer og nye mål. De har, mer eller mindre uten å være klar over det selv, blitt selvstendig opererende celler innenfor de samfunnsnedbrytende nettverket Nike’s Templar. Og enda verre: Skal vi andre ha håp om å komme noen vei i systemet, er vi jaggu nødt til å trekke på oss tightsen og legge på svøm i melkesyra, vi også, sammen med alle de andre. Helvetes drit.

Den nye langdistansetrenden er egentlig uttrykk for to ting: For det første – og her er det åpenbart at det er småbarnsfedrene som har ledet an – I et samfunn der en mann knapt kan gå et skritt uten å få trøkka et par ekstrauker med pappaperm opp i ræva, er marathonløp den eneste legitime veien tilbake til alle menns egentlige drømmesituasjon: Å få lov til å være alene. Langdistanse er billetten tilbake dit, til et enklere sted, et sted før zink-salve og prim og grining og elendighet.

I tillegg er langdistansetrenden (som altså dukket opp på 2000-tallet i Norge, med andre ord nøyaktig på det tidspunktet da det ble flere penger og spissere albuer enn det hadde vært noen gang tidligere) egentlig bare et uttrykk for at vi som samfunn har funnet nok en måte å dele inn folk på: Mellom rulleski og rullerøyk, mellom selvkontroll og fjernkontroll, mellom vinnertid og winnertip. Vi trenger visst flere bratte stiger i dette samfunnet, og her dere jaggu en til: Trippelbirken.

Målpasseringen har blitt det nye visittkortet, og man kan rekruttere alle de norsk- pakistanerne man vil til norsk næringsliv, men det spiller ingen rolle så lenge beslutningene egentlig tas på parkeringsplassen etter Birkebeinerrennet.

De mest anaerobe hjernene i denne samfunnsgruppa har ovenikjøpet fått det for seg at hele verden har det på samme måte som dem: Etter at jeg meldte meg på Oslo marathon i fjor, får jeg fortsatt mailer fra en rekke folk som skal ha meg med ut i gatene igjen: Seinest var det et nytt gateløp i Oslo det gjaldt, et løp der man skulle forsøke å få med seg konsertene under Musikkens dag, mens man jogget rundt og under det dypt menneskefiendtlige mottoet RUN ROCK RELAX.

Var det virkelig dette som skulle bli arven etter Keith Richards og Jimi Hendrix? En gjeng halvsvette noenogføriåringer som forsøker å løpe fra døden, løpe fra sjefen, løpe fra sine egne mindreverdighetskomplekser – under dekke av å være vitale? Må man virkelig ha pulsklokke på seg for å kjenne at man lever?

Nei. Sånn kan vi ikke ha det, det går bare ikke.
Ikke i det lange løp.

Ødelagte dikt: Anførselstegn

In Løse tråder on 05/06/2012 at 19:52

I vår moderat populære serie «Ødelagte dikt» skal vi i dag ta turen innom en klassiker innen norsk modernisme. Mens vi forrige gang så vi på hvordan bruk av smilefjes effektivt kan ødelegge selv den mest seiglivede lyrikk, skal vi i dag fokusere på bruk av anførselstegn – eller «anførselstegn», som jeg ofte kaller det.

Det er ikke «godt» å si hva det er som gjør at enkelte har en så liberal holdning til bruk av anførselstegn, egentlig. Da min egen hjemby på 80-tallet skulle lage et slags by-motto, endte man av uransakelige grunner opp med LILLEHAMMER SENTRUM – VELKOMMEN TIL EN «TRIVELIG» HANDEL.

Kanskje verden oppleves mindre truende på den måten; som om man ved å pakke alt inn i et støtsikkert lag av anførsel, eliminerer selv den minste mulighet for at uante konflikter skal kunne dukke opp og gjøre ting vanskelige. Hvem skal vel kunne tillate seg å bli sur hvis BYENS BESTE «BAGUETTER» setter seg på tvers i stjerten? Hvis de «ferske» rekene fører til et 48-timers dobesøk?

Bruk av anførselstegn er en slags språklig anestesi – et beroligende middel,  et vått ullteppe, et grammatikalsk skuldertrekk: Hva var det Hitler snakket om igjen? Den «endelige» løsningen? Den endelige «løsningen»? Vel, så «farlig» kan det uansett ikke ha vært. 

Vel, nok prat  her er dagens dikt –  god «fornøyelse»!

DET ER DEN «DRAUMEN»
av Olav H. Hauge

Det er den draumen me ber på
at noko «vedunderleg» skal skje,
at det må skje –
at tidi skal «opna» seg
at hjarta skal «opna» seg
at dører skal «opna» seg
at berget skal «opna» seg
at «kjeldor» skal springa –
at draumen skal «opna» seg,
at me ei «morgonstund» skal «glida» inn
på ein våg me ikkje har «visst um»