La meg aller først få benytt anledningen til å gratulere Posten Norge med et imponerende kvartalsresultat – nesten seks milliarder i driftsinntekter, bare i januar, februar og mars. Det går med andre ord godt med Posten, og denne suksessen feirer de nå ved å legge ned 84% av sine gjenværende postkontor og si opp tusen ansatte.
La oss spole litt tilbake, til en merkelig og – for mange moderne bedriftsledere – nærmest komisk tid:
Det finnes nemlig et Dagrevy-innslag fra tidlig på 90-tallet som fortsatt gjør inntrykk: Mennesker på et lite sted i utkant-Norge som har lenket seg fast til den lokale telefonkiosken, i protest mot Televerkets planlagte nedleggelse. For disse menneskene – i vår nære fortid, kun få år før mobiltelefonen blei allemannseie – var det å ha en egen, lokal telefonkiosk synonymt med det å tilhøre storsamfunnet. Å være registrert. Å bli regnet med. Å bli sett av Oslo, så dumt det enn høres ut i dag.
Men uansett hva aksjonistene på Dagsrevy-innslaget hadde sett for seg eller håpet på: Telefonkiosken ble (selvfølgelig) nedlagt, den var ikke rasjonell – verken på hjemstedet deres, eller tusen andre småplasser i Norge. Etter hvert begynte også postkontorene å forsvinne: Folk sendte ikke like mye brev som de hadde gjort, internett ga oss nye vaner, postmonopolet ble opphevet og snart var postkontorene ikke rasjonelle de heller.
Derfor vakte det liten oppsikt da Posten denne måneden tok livet av 149 av de siste postkontorene de hadde i sin portefølje. Fra nå av blir det bare fire fylker som får mer enn ett postkontor.
Og Posten? Posten har egentlig bare gjort det de har fått beskjed av Stortinget om å gjøre, de: Spare penger, drive rasjonelt, gi sine eiere et best mulig overskudd.
Noe større samfunnsoppdrag utover det? Vel, går man inn på Postens egne hjemmesider, står det mye om at posten ønsker å drive miljøvennlig og at de har blinket seg integrering, mangfold og HMS-tiltak blant sine egne ansatte som satsningsområde. At de løser dette samfunnsoppdraget ved å si opp rundt tusen av sine egne ansatte, er jo en interessant måte å angripe problemet på.
Hvordan endte vi opp her? Det er ikke så lenge siden Posten var en del av den grunnleggende strukturen i det norske samfunnet. Den alvorlige, røde Postbankboka, som var til forveksling lik det norske passet, lå trygt forvart i hanskerommet i det familien rigget seg til i bilen, satte på Postens sommerkassett og dro avgårde på sommerferie. Posten var, på sitt merkelige vis, en naturlig del av fortellingen om det å være norsk.
Man må jo være en nostalgisk tulling for å komme trekkende med samfunnsoppdrag og triste øyne og Postens Sommerkassett på den måten. Nostalgi er noe man ikke kan tillate seg, i hvert fall ikke hvis man sitter i ledelsen for Posten Norge AS, eller Bring som de ofte kaller seg når de holder på i utlandet.
Nei, det er nye tider: Rett etter at Posten brukte 150 millioner på ny logo, sa de opp 370 ansatte. Posten skal ikke lenger gå med post, den skal gå med overskudd og vel så det.
Grunnen til suksessen er dette Post-i-butikk-systemet som de er så fornøyde med. Ordningen har ført til store innsparinger og økt tilgjengelighet, kan Posten fortelle. I lys av denne lykksalige utviklingen, er ikke tiden kommet for se på om denne ordningen med post-i-butikk ikke kunne utvides til andre sektorer i samfunnet?
Ta for eksempel en bransje som sliter med lav publikumstilstrømming og en svært kostbar, nærmest ubrukt bygningmasse – vi snakker selvfølgelig om Den norske kirke. Her må det være penger å spare – for eksempel ved å overføre hele ordningen til dagligvarebransjen. Prest-i-butikk vil ikke bare kunne gi oss vårt daglige brød, men også frigjøre store deler av de næringseiendommene kirka i dag sitter på, bygninger som ofte er både romslige og med gode lysforhold, gjerne sentralt plassert i byer. Tenk hvilken profittmaksimalisering det kunne ligge an til her.
Hvis vi går videre på lista, er det en annen kandidat som peker seg ut som et naurlig valg, og det er jo helsevesenet. Få steder er det så mye penger i omløp som i helsesektoren, og få steder er det like store beløp å spare. De ansatte i dagligvarebransjen er jo fra før vant til å jobbe i en service-sektor, og vil med sine mange butikker kunne gi kundene et både desentralisert og svært tilgjengelig tilbud. Da vil vi kunne få ikke bare Post-i-butikk og Prest-i-butikk, men også Kreft-i-butikk. Prolaps-i-butikk. Tvunget psykisk helsevern-i-butikk. Helsevesenet er stort, de potensielle innsparingene er enorme.
I tillegg kan det jo også være aktuelt å gå etter sjølve storlaksen her, kanskje det aller gjeveste objektet – nemlig forsvaret. Dersom alle andre sentrale samfunnsfunksjoner – ikke bare post, men også helsevesen, kirke, regjering og det øvrige statsapparat allerede er flyttet over i den lokale Kiwi-butikken, vil Forsvar-i-butikk være en naturlig måte å sikre alle disse funksjonene på.
Da vil det være umulig for en okkupasjonsmakt å ta kontroll over landet vårt, dersom de ikke kontrollerer nærbutikken også. Med Forsvar-i-butikk vil de ikke engang klare å komme seg bort til panteautomaten før de får seg en i pæra av spesialtrente soldater fra frukt- og grønt-avdelingen.
Ute regner det, men her sitter jeg og hører på Postens Sommerkassett og ler av halvdårlige ordspill og nynner til The Bangles, mens jeg tillater meg å tenke tanker som tydeligvis utgikk på dato på begynnelsen av 90-tallet. Det er vel bare å prøve å riste det av seg.
For tenk så rasjonelt vi kunne ha drevet, dersom alle bodde på samme sted, hadde de samme behov og fikk til det samme.
Tenk så fint det hadde vært, om alt var en eneste stor butikk.
Aftenkampen 