Verden, fritt etter CSI

Foto: Svale / Creative Commons

Gud hjelpe meg, vi er et opplyst folk.

Så opplyste faktisk, at vi gjerne bruker både arbeidsdagen og kveldstimene på å lange, utenrikspolitiske analyser.
(Og med analyser mener jeg roping.)
(Og med utenrikspolitikk mener jeg USA.)

For kom ikke og si at vi ikke har peiling på USA. Her satt vi altså tidligere i uka og visste mer enn amerikanerne sjøl, mange av oss. Vi hadde meninger om det mulige utfallet i den viktige vippestaten Ohio og om mulige tildragelser i valgdistriktene i østre deler av Florida. Og det sier jo en del om hvor engasjerte vi er i verden der ute, at mange av oss ikke kan plassere fylkeshovedstaden i Sogn og Fjordane, men har et levende forhold til både Michigan og Massachusetts, som oftest uten å ha vært noen av stedene.

Nrk.no hadde nylig en sak «Er du republikaner eller demokrat? Ta testen her».  Jeg tok testen, og kjente med ett hvordan jeg samfunnsdeltakelsen liksom tok tak og løftet meg. Men så er det det, da – og dette er jo litt forstemmende – at man plutselig kommer på det i grunnen litt overraskende faktum at vi nordmenn faktisk ikke har stemmerett i USA.

Og det burde vi jo hatt: Jeg mener, amerikanske samfunnsforhold er ting vi kjenner godt etter opptil flere sesonger med CSI og Grey’s Anatomy  og So You Think You Can Dance. Vi kjenner dette landet, vi har jo sett det på tv.

Så går man der, da, og ler av Mitt Romney og nikker anerkjennende til Bill Clinton, og tenker at jaggu var det godt at Obama blei gjenvalgt, at amerikanerne tok til fornuft og så det alle vi andre ser: At for å være republikaner må du være koko.

Med mindre du er libertarianer da, selvfølgelig – en del av gruppen med småhissige, norske menn som sitter der på dårlig ventilerte gutterom, med gardinene for og hang-up på en kar ved navn Ron Paul. Jeg vet ikke hvor de får all kunnskapen sin fra. (Eller jo, forresten, Wikipedia var det vel, ja.) (Og hverandre, i endeløse debatttråder på VG-nett: Der slår våre hjemmeavla libertarianere fast at USA snart kommer til å bestå av homofile narkomane trygdemisbrukere og at det viktigste man kan gjøre for å sikre menneskets frihet er å nekte å delta på Operasjon Dagsverk.)

Andre kan fortelle om videoer de har sett på Youtube, videoer der Barack Hussein Obama  avslører seg som muslim. For ikke å nevne oppdagelsen en årvåken norsk USA-debattant gjorde denne uka, nemlig den at Obama når han trer av i januar 2017 kommer til å være 55 og et halvt år gammel, altså  666 måneder gammel. Og 666, ikke sant, dyret i åpenbaringen og alt det der. Men DET tør jo selvfølgelig ikke sosialist-NRK eller de venstrevridde feminist-marxistene i pressen å skrive om.

Nei, kom ikke og fortell oss at vi ikke kan vår utenrikspolitikk.

Med mindre det handler om Kina, da. Eller verdens største demokrati, India. Eller det økonomiske eventyret Brasil. Eller Tyskland, som er en av våre aller viktigste samarbeidspartnere.

Men OK, greit, det er ingen som veit hva presidenten i Tyskland heter uansett (Kurt Waldau? Et eller annet på Wal-?) – og i mellomtida har vi uansett lært oss delstatshovedstadene i Maryland og Delaware og Wyoming, og det må da bety noe?

Jo, det betyr at vi har lært oss omtrent det vi trenger å kunne om steder vi ofte ser på TV, at vi derfor kan ta oss en velfortjent pause når nyhetsinnslaget om Kinas neste leder kommer på skjermen.

Navnet på den kinesiske presidenten er det jo umulig å huske uansett.  Men bikkja til Obama, derimot. Den har vi kontroll på.

Man er jo ikke helt idiot, heller.

Verdens undergang, terningkast 3

Foto: Zoriah / Creative Commons

Er det lov å si at man ble litt skuffa over den orkanen?

Over Sandy, som visstnok skulle utslette New York fra kartet? Alt jeg så var noen våte t-banenedganger og Jon Gelius i motvind. Er det lov å si at man hadde håpa på mer?

Vi lever tross alt i en endetid. Det begynner å bli mindre og mindre tvil om at vi er blant de siste menneskene på denne jord. Forskerne er overraskende samstemte: Dette går ikke, sier de. Vi er i ferd med å røyke på oss dobbeltsidig lungekreft, og vår eneste løsning er å gå ut og kjøpe dypere askebegre.

Været, ja. Hvem har vel lyst til å snakke om været? Tidligere var det  snakke om været selve syretesten på hvor kjedelig et menneske kunne bli.

Men nå? Nå tar jeg meg i å lengte etter det kjedelige. I USA opplevde man i år en sommer som var så varm at avlingene gikk i oppløsning i solsteika. I India har en kvart million bønder tatt selvmord som følge av feilslåtte avlinger. For to år sida holdt millionbyen Moskva på å gå under i enorme skogbranner. I en slik sammenheng begynner kjedelig, norsk hverdagsvær, slik det en gang var – type Elverum, 1974 – å framstå som mer enn eksotisk.



Men det er bare å vende seg til det. Se bare på den amerikanske valgkampen, der de to kandidatene i dette øyeblikk vasser i halvannen meter høyt flomvann, og prøver å late som at de ikke legger merke til det som er i ferd med å skje. Heller ikke her hjemme er det noen som har lyst til å snakke om været; et av de største opposisjonspartiene tror slett ikke på klimaendringer i det hele tatt, mens det største regjeringspartiet drikker olje til frokost, middag og kvelds.

Jeg tror det heter ansvarlig næringspolitikk. Jeg tror det heter å ikke overreagere. Og jeg regner med at det å senke skuldra litt, mens man står der i flomvann opp til halsen, mens isbjørnene flyter forbi og avlingene brenner opp i bakgrunnen, er mye mer trendy enn å være en sånn der kjedelig festbrems som absolutt skal snakke om døden mens alle andre heller vil fortsette å drikke.

Jeg antar det er dette som er måten å overleve på i det nye tusenåret: Å være villig til å overse store deler av den virkeligheten man hver dag våkner opp til uttafor stuevinduet. Å være tilpasningsdyktig.

Og dessuten er det jo mye positivt med klimaendringe også: Det blir veldig bra tv-bilder av det, for eksempel. Eller: Det var i hvert fall det jeg hadde håp om, da jeg tidligere satte meg ned for å se orkanen Sandy utslette New York by fra kartet.

Jeg satt der og ventet på å endelig bli grepet av en stor følelse igjen, noe monumentalt, en skyskraper som gikk over ende  – akkurat som forrige gang.

Noe som føltes betydningsfullt og ugjenkallelig: Manhattan spylt ned til en sandbanke. Frihetsgudinnen som en oppstrakt hånd i havet. Et inferno av flammer. En filmscene av en avslutning.



I steden fikk vi altså dette: Dramaturgisk uinteressante milliardødeleggelser i form av et par knekte greiner, noen våte kjellere og en håndfull biler, hulter til bulter. Ellers var alt som før.

Er det lov å forvente mer? Jeg har forstått det dit hen at det er et slags folkekrav å forgifte jorda på en såpass spektakulær måte at det blir litt schwung over mennesketens utgang.

Jeg kan være med på det.

Men da vil jeg ha en skikkelig orkan neste gang.

Et skikkelig avslutningsshow. Er det for mye å be om?