aftenkampen

Archive for oktober, 2012|Monthly archive page

Exit Gud

In Løse tråder on 29/10/2012 at 12:29

*

Men et menneske kan, når det må,
møte sin Gud med fryktløshet.


Uskylden hans vil beskytte ham,
slik at han verken  trenger våpen eller list

i øyeblikket der Guds fravær
kommer ham til unnsetning.

Fritz Lang siterer Hölderlin i Jean-Luc Godards «Le Mépris» (1963)

*

Wait a minute, Doc. Ah…
Are you telling me that you built a time machine…
out of a DeLorean?

Michael J. Fox i «Back to the Future» (1985)

*

Denne høsten ser ut til å bli en innbringende sesong for verdens fyrstikkprodusenter og bensinforhandlere. For er det noe verden etterspør akkurat nå, så er det fyrstikker og bensin.

Verden er nemlig full av sinte, unge menn som har lyst til å tenne på ting. Amerikanske ambassader og konsulater, for eksempel. Franske redaksjonslokaler. Jødisk eiendom.

Jeg vokste opp på 80-tallet, og av og til tenker jeg på de filmene og tegneseriene vi hadde som viste oss livet slik det ville bli i framtida – i tida rundt år 2000, en gang langt der framme.

Den gangen handla framtidsvisjonene stort sett om flyvende skateboard og romkolonier, om snakkende datamaskiner og Petter Smart-aktige rakett-ryggsekker man kunne ha på ryggen og fly rundt med. Donald-bladene og barne-tv-programmene var fulle av dem, ja hele barneavdelinga inne på biblioteket rant nærmest over av lystige framtidsbilder der folk mer eller mindre hadde oppheva tyngdekraften og satt bort oppvasken til roboter.

Men så viser det seg altså, at det å leve på 2000-tallet overveiende har begynt å handle om hva og hvem man skal ha lov til å lage tegninger av. Hvilke navn det skal være lov å nevne høyt, hva folk skal ha lov til å ha på huet, og i hvilke jobber de eventuelt skal få lov til å ha det.

Var det virkelig dette vi ble lovet? Skulle virkelig 2000-tallet handle om Gud og gamle bøker? Var det ikke omtrent nå vi skulle fly rundt med de der Petter Smart-rakettene på ryggen og feriere på månen sammen?

På et tidspunkt trodde forskerne at menneskene på et eller annet tidspunkt ville være klare til å legge fra seg hele ideen om Gud. At de, ved en eller annen korsvei langt der framme, ville ha oppnådd et tilstrekkelig nivå når det gjaldt opplysning, forskning og utdannelse til at religionen en gang for alle ville bli lagt død.

Slik har det ikke gått: Vi lever i et mer religiøst samfunn enn på lenge. Det gjelder ikke bare muslimene blant oss, det er nok å kaste et kjapt blikk inn bak gardina på Slottet før man ser englene tyte fram overalt. Og uttafor alternativmessa blir køen av middelaldrende, godtroende kjerringer med konesveis og lilla klær lengre og lengre for hvert år som går.

Gud er ikke død, han har bare fått en hel masse nye navn. Og siden han er mer hårsår enn på lenge, blir et hvert forsøk på kritikk eller komedie enten arkivert under ufølsomhet eller vestlig arroganse.

Religionen er i ferd med å bli et inngjerda område der det gjelder helt egne regler, og mens ambassadene brenner og englene flyr, står de mest moderate av oss og ser på gjerdet og håper at det kanskje detter ned av seg sjøl snart, dersom vi ikke snakker for mye om det.

Etter noen runder, har jeg kommet fram til at jeg lever fint uten Gud. Den siste spikeren i kista kom under dåpen til sønnen min i vår, da presten raskt slo over i en opplesning fra Det gamle testamentet der Gud lot utrydde sju folkeslag fra en dal slik at israelittene skulle få litt lebensraum. Dette er galskap, tenkte jeg, her sitter vi et godt stykke inne på 2000-tallet og hører på dette der.

Da er det lettere å strekke seg etter Donald-bladene fra 80-tallet, der var tross alt folk snille mot hverandre.

Og viktigst av alt – folk hadde raketter på ryggen, ikke bensinkanner i hendene.

De feilfrie blant oss

In Også sendt som kåseri on 19/10/2012 at 11:44

Jeg vet ikke hva slags planer Liv Signe Navarsete har for kvelden. Kanskje et glass rødvin. Kanskje hive et glass i veggen. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at det ikke har vært en spesielt bra uke for vår kjære kommunalminister.

Hun  er for sint, sier folk. Både partifeller og politiske kommentatorer sier det: Liv Signe må roe cella. Hun er for arg, for vill. For lite kontrollert. Selv liker jeg at hun er sånn.

Jeg liker at Liv Signe Navarsete går i svart. Jeg mener det er et kvalitetstegn, at en av våre mektigste politikere faktisk er mer enn stive smil og tillærte fraser om konstruktiv dialog. Faktisk håper jeg Liv Signe drar for gardinene i kveld, og tilbringer helga med å rase rundt i huset, rive bøker ut av hyllene og bende parketten opp fra golvet med bare nevene, planke for planke, mens hun brøler: Du ana ikkje ka du snakka om!

Det er liksom ikke lov å være sint i vår tid. Ikke er det lov å gjøre folk sinte, heller. Et hvert politisk budskap skal besys med puter i begge ender, slik at ingen velgere risikerer å bli støtt. Det er ikke lov til å be folk stå opp om morran. Det er ikke lov å påpeke at folk flest har helt urealistiske krav til hva de kan forvente at staten skal gjøre for dem.

I stedet gjelder det å prøve å smile seg gjennom klaginga fra bedreviterne i manntallet – alle dem som roter med taxiregninger og ansetter sine beste venner og møter fulle på jobb så det koster etter, uten at de så mye som leer på et øyelokk av det selv.

Folks politikerforakt er for det meste av usedvanlig begredelig kvalitet. Det finnes liksom ingen nedre grense for den kritikken som kommer, verken fra surmaga drosjesjåfører eller en av de 5 millioner ekspertene som figurerer i kommentarfelt og Facebook-tråder.

Vi er det som vet best, vi som mistenker at inflasjon har noe med oppblåsbare strandleker å gjøre, vi som tror handlingsregel er et gammeldags ord for tax free-kvote,  og at statsbudsjettet er stedet der pengene blir til.

Så der sitter politikerne, da, og prøver å være akkurat så upersonlige at de ikke driter seg ut og akkurat så kontrollerte at det ikke blir noen forsider av det.

Og de få gangene det motsatte skjer, for eksempel når Liv Signe har en dårlig dag og glemmer hva hun har lært på det departementsbekostede sinnemestringskurset hun gikk på i fjor, så blir det avisforsider og Dagsrevy-innslag og dramatiske scener på vei bort til bilen og gud vet hva det ikke blir.

Beklager du det du har sagt?
Beklager du at folk oppfatter deg som sint?
Legger du deg flat?

Da gjelder det å smile stivt og si at dialog er kjempeflott, og at man elsker små, kosete dyr og fred i verden, før man kommer i skade for å pådra seg en [ørliten] voldsdom.

Forrige gang Liv Signe Navarsete fikk kritikk, var det fra PR-ekspert Elizabeth Hartmann. Hun mente partilederen virket uprofesjonell og skadet partiets omdømme.

I mellomtiden har omdømmeeksperten Elizabeth Hartmann på sin side rotet seg inn saken mot Vågå-ordfører Rune Øygard, der hun skal ha hjulpet forsvaret med å tappe offerets Facebook-konto for opplysninger. Hva innblandingen i saken har å si for omdømmeekspertens eget omdømme? Nokså lite, tipper jeg. I hvert fall ikke på linje et menneskerettighetsbrudd som å parkere i et handicapfelt, eller bli tatt bilde av på en sykkel uten sykkelhjelm, for eksempel – hvis man er politiker og et forbilde for våre barn, etc, i følge de samme omdømmeekspertene.

Hva slags saker er det vi går glipp av å få øye på, når TV-skjermen til en hver tid fylles opp med politikere som legger seg flate for småting? Og hva slags politikere får i ved å holde på sånn, ved å hisse oss opp over reiseregninger og parkeringsbøter og uheldig bruk av utestemme, mens vi knapt gidder å sette oss inn i de grunnleggende strukturene som styrer samfunnsutviklinga vår?

Jo, vi ender opp med en følelse av å ha utøvet kritikk, mens vi i virkeligheten bare har banet veien for den verste politikertypen av dem alle: Den rolig kalkulerende, gjennomkontrollert plettfrie. Hun som har vært stiv i blikket helt siden hun fikk sin første elevrådslederjobb på barneskolen, og som aldri, aldri siden har gjort noe feil.

Takke meg til ei illsint kjerring fra Sogn og Fjordane med dårlig impulskontroll.
Alle dem som ber sånne folk om å roe seg ned, bør ta seg en bolle.