aftenkampen

Archive for mai, 2011|Monthly archive page

George Solstad vs. Dag Costanza

In Artikler on 29/05/2011 at 19:18

Foto: Martin Kalfatovic / Creative Commons

ARTIKKEL 28.05.11
Fotnoter til en uutgravd artikkel om Dag Solstad.


1
. Det er en varm dag i oktober: Jeg står midt i Jerrys leilighet, mellom sofaen og det lille, åpne kjøkkenet. Jerry er og henter foreldrene på flyplassen, og har tatt med seg George, siden heller ikke George hadde noe å gjøre. Jerry sa at det var fint om jeg kunne passe leiligheten mens de var borte, så her står jeg. Døren går oppmed et brak, og inn kommer Dag Solstad. Han ser forundret på meg. Javel?
Nei, han skulle bare låne noe, sier han.
Låne noe? Hadde ikke vi en intervjuavtale?
Solstad sier at han ikke kan huske noen intervjuavtale, og at han uansett er forundret over å treffe en norsk journalist her. Og hvem er forresten jeg? Kunne de ikke heller ha sendt redaktøren min i forbindelse med 70-årsdagen, eller en han i hvert fall har hørt om? Solstad snur seg og kikker på sykkelen til Jerry, som henger på veggen på rommet innenfor. Han spør meg om jeg tror det er OK at han låner toalettet. Jeg svarer at jeg ikke tror Jerry vil like det.

Solstad blir stille. Så begynner han å le.


2
. Piloten til det som skulle bli sit com-serien Seinfeld gikk på lufta 5. juli 1989, bare halvannen uke før Dag Solstads 48-årsdag. Dette var den sommeren Solstad akkurat hadde blitt tildelt Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Mens Solstad (igjen) skrev om sjølproletarisering og politisk radikalisme, var Jerry Seinfeld – kanskje uten å vite det – i ferd med å legge grunnlaget for den store vekkelsen som for alvor skulle hjemsøke vårt land gjennom hele 90-tallet og langt ut i det nye milleniet: Ironien.

Jerry Seinfelds tilsynelatende innholdsløse og ironisk likegyldige tv-serie (”A Show About Nothing”) lærte en hel generasjon nordmenn å snakke uttømmende om ingenting over kafébordene og lesesalspultene. Aldri har de sjølproletariserte sekstiåtternes ubegripelige prosjekt ved samlebåndet (”A Show About Nothing”) stått fjernere.


3. Seinfeld kommer inn
døren i sin leilighet etter å ha vært ute og gått på Manhattan. I Berlin lukker Solstad døren bak seg og begir seg ut i byen.

Jeg kan tidlig se at ganglaget er forskjellig; der Jerry slentrer lett bakoverlent på knallhvite sneakers, med buksa trukket godt opp i skrittet og hendene stappet halvveis ned i lommene, lunter Solstad bortover Maybachufer, lett foroverbøyd, i sin litt for store vinterfrakk.

Ganglaget er forskjellig, men vilkårligheten i måten de beveger seg gjennom byen på er lik: Uten noen klar plan, men med hele dagen foran seg, klare til å følge neste innskytelse som dukker opp. Klare for å bedrive vindusshopping. Ta seg en kaffe. Gå og se en gammel film.

Dagdrivere.
Men ingen av dem går på rødt.


4. Elias Rukla klikker
 når paraplyen nekter å åpne seg. Det er ikke bare paraplyen, det er hele jævla verden, hvordan den aldri kan unne ham noe, ikke en gang verdighet nok til å få opp en paraply, og nå brister det.

HELVETES JÆVLA DRIT.

Panorering over til George Costanza som eksploderer når han oppdager at en av mekanikerne på bilverkstedet har stjålet en Twix-sjokolade fra bilen hans, George Costanza som eksploderer på et møte for folk med raseri-problemer, George Costanza som rasende oppsøker folk som ikke takker ham nok, folk som sniker i køen, folksom er rart på ham: GEORGE IS GETTING UPSET!!

All sann komedie starter med en sint mann.


5. Hvem ville du helst
blitt stående fast i heisen med: George Solstad eller Dag Costanza?

Drøft i grupper.


6. Arne Berggren kritiserer
et sted Solstad for å iscenesette seg selv. Visstnok er det bustede håret hans en eller annen form for bevisst markedsføringsstrategi. Solstad fnyser av det: Slik snakker en reklamemann. Her er det åpenbare generasjonsforskjeller. Dette er tullprat. Solstad er Solstad.


6b. Eller er Solstad
norsk litteraturs svar på Kramer? Kom ikke han akkurat inn døren for å låne noe?

Se på dem: Fysikken er den samme. Håret er det samme. Og hva med den episoden der Kramer ender opp som modell for Calvin Klein – i kraft av at han er så aparte, så ”without a trace of self-conciousness”, som en av Kleins assistenter fastslår imponert.

For tre år siden intervjuet jeg Dag Solstad under Festspillene i Bergen. Han påstod at han alltid hadde sett på seg selv som vestlandsforfatter. Jeg vet ikke om han syntes det hørtes like rart ut selv.


7. Akkurat som både
Jerrys New York-leilighet og gatene rundt den er møysommelig rekonsturert i et tv-studio i L.A., oppdager jeg at min egen hjemby Lillehammer ble rekonstruert på Universitetsbiblioteket i Oslo.

Det er lenge siden Jerry bodde i New York, og Gud vet om Solstad noen gang har bodd i byene han skriver om. Bø? Kongsberg? Notodden? Ihvertfall ikke Lillehammer.

Trolig er det beste å bare være innom en kort stund, men likevel lenge nok til å kunne bygge troverdige kopier av fortiden andre steder, under bedre klimatiske forhold. I Berlin, for eksempel. Eller i Ren-Mar Studios i LA.


8. Hele George Costanzas liv
er basert på løgner. Mot slutten av serien innser han at det er det eneste han kan: Å la være å snakke sant. 

George som marinbiolog? George som enkemann etter en nydelig, avdød modell? Som han sier selv: It is not a lie if you believe it. Der den vanlige George Costanza ikke strekker til (og det er stort sett overalt), dukker hans arkitekt-alter ego Art Vandelay opp.

Og hver gang historien begynner å slå sprekker, slik den uvergelig må, kjører George på med flere løgner, helt til det ikke lenger er mulig å komme unna; han pløyer seg dypt inn i og vel forbi det fullstedig skamløse, og holder stø kurs mot undergangen. Å opprettholde løgnen blir nærmest et spørsmål om personlig integritet, som i episoden der han kjører sine svigerforeldre helt fram til sitt ikke-eksisterende feriehus i The Hamptons.

På Kongsberg setter kemner Bjørn Hansen seg til rette i rullestolen.


9. Dekknavn, Jerry Seinfeld
(I serien): Kell Varnsen
Dekknavn, Knut Pedersen (I romanen): Kamerat Eivind
Dekknavn, Dag Solstad (Som Kulturredaktør i Klassekampen, 1979): Henrik.


10. Hvor mange metanivåer
kan man egentlig operere med innenfor et verk? I Seinfeld spiller Jerry Seinfeld karakteren Jerry Seinfeld, i en serie basert på hans eget liv i New York på slutten av 70-tallet. I serien om ”hans liv” får rollefiguren ”Jerry Seinfeld” tilbud om å lage en tv-serie basert på ”sitt eget liv”, der ”vennene hans” skal spille ”vennene hans”.

I romanen 16.07.41 skriver forfatteren Dag Solstad om romanfiguren «Dag Solstad», som går rundt i Berlin og tenker på hvordan farens dødsfall da han var elleve år gammel, gjorde ham til ”Forfatteren Dag Solstad”.

Planlagt fortsettelse etter dette: 1. Påpeke Seinfeld og Solstads felles interesse for fottøy (av Solstad grundig demonstrert i 16.07.41, der han hisser seg opp over at varehuset KaDeWe ikke fører slangeskinnssko. 2. Påpeke Seinfeld-episoden der Jerry blir uglesett av de andre beboerne for at han nekter å gå med navneskilt, og dermed stemples som anti-sosial og snobbete. Jerry kaster et oppgitt blikk bortover i korridoren, der Dag Solstad står rister på hodet – selvfølgelig helt uten navneskilt, han også. 3. George finner en perfekt parkeringsplass, mens Elaine og Dag Solstad sitter i sofaen og hører Jerry avslå en middagsinvitasjon fra Jonas Gahr Støres pressekontakt. Avslutte med gressklipping, har jeg tenkt meg.

**

(Første gang publisert i Klassekampen, 28. mai 2011.)

Klassekamp i Bolleland

In Også sendt som morgenkåseri on 12/05/2011 at 08:14

Foto: Sergi S. Massó / Creative Commons

Nylig var tilbragte jeg et par morgentimer på en bensinstasjon et sted i Norge.

Stedet heter Bolleland, for dem som måtte kjenne til det, og til Bolleland hadde jeg kommet som journalist, for å følge de bensinstasjonansatte bollepusherne på første del av morgenskiftet.

Vanlige folk. Arbeiderklasse. P4 på i bakgrunnen. En jovial tone.

Ingen skriver historier fra sånne steder, tenkte jeg. Det er jo dette som er Norge! Ikke Litteraturhuset eller studioet til Dagsnytt 18 på Marienlyst. Men dette: Boller og bensin. Folk langs veien.

Og likevel endte det med kjeft.

Det hele begynte etter at jeg kom hjem, da jeg gikk i skattelistene og sjekket hva mine nye venner på bensinstasjonen hadde i årsinntekt. Svaret var nedslående:

» Har vært og intervjuet arbeiderklassen, og fant ut at den tjente fire ganger mer enn meg. Helvetes møkkasamfunn», skrev jeg på nettstedet twitter. Sitatet ble raskt plukket opp, både av Aftenpostens papirutgave (som riktignok redigerte bort den samfunnsnedbrytende biten om «helvetes møkkasamfunn») og av debattanter på venstresida.

Her var det mange ting å ta tak i: For det første var det ikke arbeiderklassen jeg hadde vært og snakket med, men eieren av bensinstasjonen, altså eieren av produksjonsmidlene, altså selve Hertugen av Bolleland himself, og ikke fotfolket som lå og skurte halvfordøyde rosinboller av handicapdoen hans for 30 kroner timen. Og punkt nummer to: Det var egentlig ikke noe punkt nummer to, bare at jeg nok en gang ikke hadde peiling på hva jeg snakket om og ikke kunne løpe rundt og klistre merkelappen «arbeiderklasse» på alle dem jeg syntes hadde enklere og dummere smak enn meg selv.

Noen påstår at vi ikke har noen arbeiderklasse i Norge. Det er feil. Men hva avgjør om en person er arbeiderklasse eller ikke? Er det økonomi alene? At vedkommende har lav utdanning, lav inntekt, driver manuelt arbeid og ikke styrer sin egen arbeidsdag?

I så fall er vel egentlig også jeg arbeiderklasse: Jeg har også lav lønn og – i vårt etterhvert så gjennomutdannede samfunn – relativt lav utdannelse. Å sitte foran et tastatur dagen lang må vel kunne sies å være et manuelt arbeid, og tror du jeg får styre arbeidsdagen min selv, kanskje? Tror du jeg eier produksjonsmidlene? No, sir-e-doodles!

Men hva tror du hadde skjedd dersom jeg lett trallende hadde oppsøkt nærmeste campingplass og utbasunert at jeg var en del av arbeiderklassen? Jo, de hadde fillerista meg så hardt at den økologiske urteteen røss ut av øra på meg.

Arbeiderklassen hadde lagt meg på grillen. Arbeiderklassen hadde flådd mine spinkle lemmer og bygd meg om til crocks-stativ. Arbeiderklassen hadde gitt meg til bikkja, så den hadde hatt noe å leke med.

Det finurlige her er uansett ikke hvem som skal få lov til å søke medlemskap i hvilken klasse eller ikke, men dette: Det lille rykket i doktorgradsstipendiatens munnvik, i det vedkommende finner ut at rørleggeren som ligger under vasken hans tjener tre ganger så mye som han selv.

Vi gikk aldri etter penga, vi, men likevel var det ikke helt dette vi hadde sett for oss, vi som lo av gutta som tok yrkesfag og som selv heller endte opp som journalister og sosiologer, litteraturvitere og fotokunsthistorikere. Vi forholdt oss bare til det vi hadde blitt fortalt av 68-er-lektorene våre, at det lønte seg å ta utdanning, at vi måtte følge våre drømmer og bli vårt innerste JEG i all sin strålende prakt, fullstendig og tvers igjennom realisert som individer.

Og så kommer regningen fra rørleggeren, mens den negative saldoen på nettbanken står og blinker i hissig rødt og man for alvor begynner å lure på hvem det er som skal hjelpe en ut av knipa denne gangen. Bourdieu?

Slikt kan man stå og tenke på, men i mellomtiden har en tidligere svartruss klart å tjene 1,5 million på å stå langs E6 og selge boller. Hva hjelper det da, å kunne si noe meningsfullt om E6 som undertrykkende struktur eller om motorveiens falliske kvaliteter?

Så hva gjør man? Det er lite annet å gjøre:

Man blir nødt til å ta seg en bolle.

Brølet fra Botanisk hage

In Løse tråder on 10/05/2011 at 09:55

Foto: Inge Knoff / Creative Commons

Veien til jobben går langs en lang, slak bakke – alltid på sykkel, og som regel med overkroppen lent langt bakover på setet og armene kjekt i kryss over brystet eller bak hodet. «Kjekt» skriver jeg, vel vitende om at det å sykle uten hender ikke er – skal vi si – helt i tråd med brosjyremateriellet jeg fikk tilsendt fra Syklistenes landsforening.

Men drit i brosjyrer, lover og ansvarlighet: Det er morgen, jeg er ung og frisk og her skal det sykles med stil. Har vi først fått tyngdekraft her i landet, kan den vel like gjerne brukes til noe fornuftig – nemlig å suse nonchalant nedover velasfalterte veier, helst iført pilotbriller og urokkelig maksulin selvsikkerhet. Vooosj! sier det, der jeg fyker ned mot dagens første møte.

Gata jeg hver morgen triller ned med armene bak hodet, heter Sars’ gate, og ligger øst i Oslo, tett inntil Botanisk hage. Om morgenen, særlig etter regn, kan man kjenne den krydrete blomsterlukten sive ut gjennom sprinklene i det gamle smijernsgjerdet. Overalt der inne har blomstene åpnet seg igjen etter den korte og lyse natten i hagen, mens trærne rundt dem også står og svetter ut en eller annen kjemisk beskjed til insektene i de nedre luftlag.

Alle sammen pumper ut lukt, i en kakofoni av botanisk brunst: Kanadisk dvergfuru, kaukasisk edelalpelyng, argentinsk nomadebjørk, sydøstfinske karplanter og egentlig tofrøbladede planter i ranukkelfamilien – alle sammen ROPER LIKE HØYT, selv om klokka ikke ennå har rukket å bli kvart over åtte.

Merkelig, dette. Og husk at jeg fortsatt er på sykkel – med hendene bak hodet – for i mitt indre er en enda hurtigere etappe allerede godt i gang:

En  trådbunt passerer gjennom hull i silplaten øverst i den trange nesehulen og opp til luktekolben, og tar derfra med seg informasjonen videre gjennom luktebanen, innover på tinninglappens underside og inn til det limbiske system og til luktekolben i den andre hjernehalvdelen. Det hele går lynfort, og lukten som treffer meg i det jeg farer forbi, er i virkeligheten en mnemonisk enveisbillett til ett eller annet mørklagt senter, et sted langt bak i bevisstheten min – et sted på den andre siden av kultur.

Jeg er biologi, jeg også – pilotbriller eller ikke.

Kilde: http://www.snl.no/.sml_artikkel/luktesans

Hagetips

In Løse tråder on 01/05/2011 at 09:39

Foto: Aluka Digital Library / Creative Commons

1. mai er som kjent en flott anledning til å få tatt igjen det tapte – satt bort ski, pusset sykler, ryddet kjelleren etc.Kanskje er også tiden kommet for å endelig få skikk på hagen? Det finnes et utall busker som gjennom hele våren, sommeren og høsten viser seg med sine fargesprakende farger og majestetiske blomstringer.

Det beste med disse buskene er at de krever svært lite arbeid og vedlikehold:

SOLBERGBUSKER: Særlig utbredt i Bærum og Fana. Bladfellende busk med til dels tornefrie greiner. Bærene modnes i august/september, men er surere enn de ser ut til.

PRYDSTØRE: Klatreplante. Viltvoksende på kontinentet, brukes ofte som prydvekst her hjemme. Har vist seg meget levedyktig også i vårt hjemlige klima. Fjernt beslektet med tepperot, som opprinnelig er en afghansk plante.

SENTRALSYRIN: Mange hageeiere opplever på et tidspunkt å få problemer med grasrota. Men trær skal ikke måtte konkurrere med seg selv. Her gjelder det å beskjære med fast hånd! Ett toppskudd er nok. Skjær vekk den største av grenene som gnisser mot barken på den andre. Grener rett ut fra stammen er enklest.

PRESTEHOV: Familieplante kjent fra Sørvestlandet og Agderfylkene. Lett oppsvulmede ledd og sideskudd, med glatt, hjerteformet fremtoning. I ferd med å bli utryddet i deler av landet. Vâr for lys.

SIV: Ingen kjent medisinsk effekt.

BRUNALGER: Lite utbredt i Norge, men har sporer som likevel kan påvises i det fleste bed. Kjennetegnes ved encellede og mikroskopiske eksemplarer. Trenger verken lys eller næring. Populær på 30-tallet.

LIBYASNEGLEN: Libyasneglen viser seg å være langt sleipere og mer motstandsdyktig enn først antatt. Mange gikk tidligere i vinter ut og sverget full utryddelse, men de siste rapportene tyder derimot på at Libyasneglen er i ferd med å sette seg i norske hager for alvor. Prøv med et stort bål, evnt. full asfaltering.

Lykke til!

                                                    

(Denne teksten ble også trykket i Klassekampens spalte “Grovt sagt”, lørdag 30. april 2011.)