Ut av byen

Ill.: Kart over Lillehammer

1. Etterhvert begynner du å se dem ovenfra: gravemaskinene på Stampesletta, familiefedrene som brenner bråtebrann i hagene borte ved tennishallen, søstera til en du kjenner på en moped på parkeringsplassen uttafor Bergseng ved Smestad, to stykker som står og røyker i et skur, de små buskene som har begynt å vokse i unnarennet på Balbergbakken; du og en du ikke har hørt fra på snart tjue år, dere sitter der på den morkne hoppkanten og sier et eller annet til hverandre, før dere reiser dere, børster noe vekk fra buksa og går hjem.

Du ser alt sammen: Hustak og sykler, løypemaskiner og lyskastere som monteres, biler som parkeres, skibokser på biltakene, det gule lyset fra svømmehallen og småjenter i like badedrakter som går holder seg forsiktig fast i rekkverket på stupetårnet der inne. Tog som passerer. Nedtellingsuret nede på Lilletorget. Busser som stopper, folk som går på. Frostrøyk fra gamle mennesker som stopper og prater, før de tar med seg avisa og går inn igjen.

Og du ser trær; mengder av trær – fra poplene i Bjørnstjerne Bjørnsons gate til bjørketrærne oppe ved Turisthotellet. Du ser løvskogen rundt Mesnaelva og grantrærne som fører deg oppover mot Kanthaugen og Gropmarka, innover myrkloppene og bort til skogstjerna langt der inne. Du ser dyr og fugler, hogstfelter og traktorveier. Ei forlatt tømmerkoie, en mann på tur med en irsk setter i bånd, før de begge forsvinner inn blant trærne for godt, omsluttes av granlegger og blir en del av det nordlige barskogbeltet som strekker seg helt over til Stillehavet.

Og så, med et rykk, vrenger 31-bussen ut av skogen, åpner dørene og spytter deg ut i Brugata, Oslo sentrum, en mandag morgen, litt over halv åtte. Du har kommet til et sted du kanskje aldri direkte ønsket deg til – ikke at det er noe feil med denne byen heller, det hele fortoner seg i beste fall som udramatisk – men her er du i hvert fall.

På vei til jobb: Passe fornøyd, passe forsinket. Og idet du stiger ut i folkefloden på fortauet, rister du det av deg: Den du var, er fiksjon. Løft hodet, se deg rundt: Det er her du er. Det er dette du kjenner.

2. Beliggenhet: Leiligheten har en rolig atmosfære og er sentralt beliggende i et veletablert boligområde. I nabolaget finner en leiligheter, et særegent villa/eneboligmiljø, noe næringsvirksomhet og to ambassader. Kort avstand til trikk/bane, samt friarealer og parker med tur og rekreasjonsmuligheter.

Boligen er totalrenovert i 2011 og påkostet med blant annet lekkert HTH-kjøkken med integrert komfyr, platetopp, kjøl/frys og oppvaskmaskin. Eik parkettgulv 20 mm i alle oppholdsrom. Naturstens fliser på vaskerom, toalett og bad. Primær-rom: 105 kvm, Bruksareal: 105 kvm, Bruttoareal: 114 kvm

3. En vinterdag, for et par år siden: Jeg er på vei til Fagernes.

Det er en av de dagene du vet: Tjue minus, hvitt rim på trærne, skyfri himmel, metertykk is på vannet, røyk fra en skorstein i et enslig beliggende femtitallshus, en liten flokk unger på vei hjem fra skolen. Kald luft som siger ned gjennom de bratte granliene på begge sider av dalen. Lyset som fyller bilkupéen er skarpt og insisterende.

Området vi kjører gjennom har vært preget av fraflytting i flere tiår allerede. Forgubbing og fraflytting er tendenser som ingen norske kommuner har råd til å overse lenger. Mottrekket, i hvert fall for de kommunene som har fulgt med i timen, heter stedsutvikling.

Eidfjord er en av kommunene der det satses tungt på kultur og identitet for tiden. Med slagordet «Eidfjord. Unik frå fjord til fjell» håper de å tiltrekke seg nye innbyggere og ny næring.

I fjor gikk eidfjordingene sammen om å strikke leggvarmere til 21 trær i området rundt Mix-kiosken i sentrum, slik at media skulle få se at Eidfjord var en kreativ kommune, der folk var villige til å tenke utenfor boksen.

Andre muligheter? Jo: Bystatus, slik Fagernes skaffet seg i 2007. Det er derfor jeg er her, faktisk, for å kunne rapportere hjem til avisa jeg jobber for om kveldens folkemøte. Om noen timer skal jeg se innleide byplanleggere fra Oslo fortelle lokalpolitikerne om allmenninger og akser. Kvartæravsetninger. Småskalalivet. På trykk, noen dager senere, kommer jeg til å gjøre narr av den unge byens kjerneverdier, som tilsammen danner forkortelsen «ROMSLEG».

Men de vil noe. De har planer. Og de ønsker at det en morgen skal sitte en valdris på 31-bussen, en valdris som er like breddfull av forfalne hoppbakker, diskoteker i gymsaler, mopeder, leskur og høstkvelder, at han – gjennom å ha blitt servert et nytt og, på en eller annen måte, bedre tilbud – forbanner sitt vanebelagte, halvtilfredsstillende Oslo-liv og bestemmer seg for å bryte ut. Komme hjem.

4. Ting som betydde noe for oss:

Husker du band
Husker du den gang de døde sang
Husker du at jeg finnes
Husker du tabs
Husker du game
Husker du myspace
Husker dere ikke meg
Husker du dengang i måneskinn
Husker du don’t want to know if you are lonely chords

(Google-søk, 11. september 2011)

5. Jeg husker alt. Enkelte dager gjør jeg det, i hvert fall, men uansett: Jeg vet virkelig ikke hva jeg snakker om, her. Det er sentimentalitet, tror jeg, for det meste. Og sentimentaliteten er en fyr du ikke bør stole for mye på.

Forrige gang det var valg, gikk et av byens partier til valg på å bygge gondolbane fra E6-en og opp til sentrum. Et annet parti gikk inn for å varme opp en av byens elver, slik at den lettere kunne brukes til bading. Hos Arbeiderpartiet, som har hatt uavbrudt makt siden mellomkrigstiden, virker det som om det viktigste er å unngå direkte vanstyre.

Det kalles ansvarlighet, formodentlig. Politikk, derimot, er noe annet – noe som kommer utenfra, gjerne i form av hyggelige nyheter fra gode kontakter i departementene.

Men ingenting varer evig: Ute på flanken har Olav Thon dukket opp, snust på en gammel industritomt og begynt å planlegge enda et nytt kjøpesenter. Tilbake står lokalpolitikere med 1,3 milliarder i gjeld, bleke ansiktsuttrykk og et desperat behov for skatteinntekter.

Selv befinner jeg meg et helt annet sted; Snart er jeg på vei over Youngstorget, der jeg veksler et kort blikk med en jeg er ganske sikker på å ha sett i et tidligere liv en gang, en gang da gravemaskinene jobbet febrilsk på Stampesletta og lørdagene gikk med til å bla seg gjennom platebunkene på Basement.

Jeg passerer en klesbutikk jeg ikke pleier å gå i. Ut av butikken strømmer tonene fra denne sangen: