Stappmett og sur

Illustrasjon: Arbeiderpartiets vanstyre (Facebook-gruppe)

Det er noe med utlendinger, altså. Utlendinger skjønner liksom ikke hvor vanskelig det faktisk er å bo i dette landet.

Livet i Norge!? Aner de virkelig hva de snakker om, disse utlendingene? En ting er at Norge har blitt kåret til verdens beste land å bo i av FN hvert eneste år fra 2001 og fram til nå [med unntak av to år da vi endte på en ynkelig andreplass bak Island].

Og joda, også jeg fått med meg at noen halvstuderte noksagter som kaller seg Economist Intelligence Unit har kåret Norge til verdens mest demokratiske land i både 2010, 2011 og 2012 – senest med en toppscore på 9,93 av 10 mulige.

Men det var da fælt til mas,da. Har ikke utlendingene fått med seg den egentlige tilstanden i kongeriket, der de kommunale barnehagene skjemmes av både ujevn sand i sandkassene og knirking fra huskestativet, slik VG nylig kunne avsløre?

Hvis FN virkelig mener at Norge er verdens beste land å bo i, har de da i det hele tatt hørt om monsterflåtten – som det kryr av her i landet, og som sitter parate i hvert et tre og hver en busk, klare til å kaste seg over våre barn og våre minstepensjonister og gnafse seg gjennom det øverste hudlaget deres og sette sine borreliabefengte dødstenner rett i kjøttet? Papirløs flått er det sannsynligvis også. Hvem har bedt flåtten komme hit? Hvor lenge skal den få holde på å angripe folk, mens den rødgrønne drittregjeringa vår sitter og toer sine kjønnsnøytrale, velpleide sivilarbeiderhender?

Hvis disse noldusene i FN virkelig mener at Norge er et foregangsland, har de da aldri hørt om familien som sto fram på forsiden av Rogalands Avis og gråt fordi Taxfree-butikken hadde stengt da flyet deres landet på Sola flyplass og at de dermed ikke fikk kjøpt full kvote?

De kan umulig ha hørt om den 17-årige jenta i Tromsø som fikk adventstiden ødelagt etter å ha kjøpt en sminkekalender som inneholdt billigere produkter enn hun hadde forventet, og som stod fram i VG og sa at julen for hennes del var ødelagt. I verdens rikeste land!

Hvis FN mener alvor med disse tullemålingene sine, kan de aldri ha oppfattet redselsskrikene fra opposisjonen eller noen av de andre sannhetsvitnene som de siste åtte årene har stått langs sidelinja og desperat prøvd å advare mot all denne velstående og demokratisk velfungerende galskapen.

For et par dager siden ble generalsekretæren i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, OECD, intervjuet av Dagens Næringsliv om situasjonen for de 26 millioner arbeidsløse i Europa. Hva var det han fikk seg til å si igjen? At Norge åpenbart hadde gjort noe riktig, siden vi hadde klart å styre unna krisa. At vår oppskrift med å ha kvinner i jobb og unngå å kutte altfor mye i skattene, tydeligvis var en mirakelkur.

Hallo? Hvem er det generalsekretæren i OECD tror han er? Hva er det han egentlig vet om livet her oppe? Ingenting. Utlendingene skjønner ingenting, ikke en dritt.

Derfor driver de også og kårer oss til verdens beste blablabla i ett bankende kjør. Derfor står det også tusenvis av europeiske tiggere og arbeidssøkende ved grensen og vil inn.

For de aner ikke hva de går til. De aner ikke hvilket u-land dette er, der en kvinne på sydentur kan bli risikere å miste tax free-kvota til mannen sin, bare fordi han tilfeldigvis døde på turen og så attpåtil få klagebrevet sitt avslått.

Utlendingene aner ikke hvor vondt det kan være å gå rundt stappmett hele døgnet, bare for å avslutte dagen med å legge seg i en feiloppredd send, takket være den udugelige polske vaskehjelpen har prestert å sette dynetrekket på på vranga.

Faktisk bør vi stenge grensene, slik enkelte i Senterpartiet nå tar til orde for. Det er ikke riktig å utsette andre mennesker for den behandlingen vi må finne oss i her oppe.

Det er bare ikke riktig.

Med kuken på rette staden

Ill.: Gjennomsnittlig kukbefengt person (Kilde: Wikimedia Commons)

I fjor høst ble tidligere Dagbladet-redaktør Thor Gjermund Eriksen til slutt valgt til ny Kringkastingssjef (gratulerer, forresten!). Eriksen fikk jobben etter å ha danket ut fire andre søkere til stillingen. Tre av av dem var ikke nødvendigvis var blant forhåndsfavorittene, for å si det sånn:

Andreas Andy Olaussen, 29 år, arbeidssøkende, Sarpsborg
.
Sondre Ljungstrøm, 19 år, arbeidssøkende, Ulefoss
.
Ola Mo, 19 år, lærling, Seljord.

Alle ville de bli kringkastingssjef. Her er det bare en ting å si: Det er ingenting i veien med selvsikkerheten til norske menn, uansett hvor inkompetente de enn måtte være.

Da man skulle ansette ny Direktør for språkrådet i 2011, meldte både musiker Øyvind Aspenes Robak (28) fra Volda og skipper Kim Bjarne Rosenkrone (54) fra Gaula 

seg. 28 år gamle Shahid Mehmood fra Ås søkte på stillingen som direktør for Helsetilsynet, etter å ha jobba litt i bank. Den arbeidsledige bulgareren Doncho Donchev, 26 år, søkte på stillingen som barneombud. Og sist i rekka – den 23 år gamle studenten Torkil Vederhus, som nylig flagget at han godt kunne tenke seg å bli ny rektor ved Universitetet i Oslo. Åpenbart er en del av disse søknadene sendt inn for å gjøre lykke i selskapslivet. Men ikke bare.

For blant norske menn heter det fortsatt «Hvorfor ikke søke?». Blant norske kvinner, derimot, er spørsmålstegnet byttet ut med et utropstegn og caps lock («HVORFOR IKKE SØKE!!»). Deretter følger en lang liste med argumenter for å heller gi muligheten til noen andre. (Har ikke jobbet med det før, mange andre som er bedre kvalifiserte, har ikke vasket håret, etc.)

Middelmådige menn, derimot? Å, lille venn, verden er skapt for middelmådige menn. Og hva verre er: Den middelmådige mannens overdrevne tro på egne evner er ikke bare imponerende, den har faktisk vært helt nødvendig for å få deg dit du er i dag.

Hva hadde skjedd dersom Kristoffer Columbus hadde feiga ut før han hadde lagt fra land? (Har ikke seilt dit før, mange andre som er bedre til å navigere, har ikke vasket håret, etc.)

Nei, noen ganger må man bare tillate seg å ha litt kuk. Satse på at man lærer jobben etterhvert. Satse på at det ordner seg. Hvorfor skulle ellers Moses finne på å bruke 40 år på å virre rundt i ørkenen, med Israels folk på slep? Hvor kompetent var egentlig han? Hvor mange søkere var det til den jobben? Og hvorfor var det ingen kvinner blant søkerne?

Nettopp, ja. Kvinnelige søkere kan du bare glemme. Og jo høyere utdanning de tar, jo feigere blir de.

I alle norske redaksjoner jobbes det målrettet med å få flere kvinner i spaltene, flere kvinner i panelene. Men å få en kvinne til å stille opp i en direktesendt debatt eller ta et telefonintervju på sparket – uten sitatsjekk! – er omtrent like enkelt som å få henne til å stille opp som surrogatmor: Et ørlite mindretall på verdensbasis er villige til å påta seg den smertefulle oppgaven det er å stille opp, men da bare fordi livsbetingelsene hennes tvinger henne til det.

Derfor var det heller ingen kvinner på søkerlisten til ny kringkastingssjef i NRK, akkurat som det heller ikke pleier å være damer på noen av de mest krevende jobbene i samfunnet vårt: Da stillingen som Luftfartsdirektør ble utlyst nylig, var det ti menn og ingen kvinner på lista. Da ny rektor skulle velges ved NTNU i 2005, var det ti menn og ingen kvinner på søkerlista der også. Kun menn hadde lyst til å ta over den vanskelige jobben administrerende direktør ved Oslo Universitetssykehus i 2011. Og ikke vet jeg hvor vanskelig det er å være havnesjef i Bergen, men der var det tretten søkere til jobben, bare menn, selvfølgelig – blant dem en 25-åring mann med den noe diffuse arbeidstittelen «medarbeider».

Norske kvinner har både bedre karakterer og mer utdannelse enn sine brødre, men søker ikke på jobber de er ikke 100 % sikre på at de kommer til å lykkes i. Kommer ikke med uttalelser de  ikke er 100% sikre på at de ikke kommer til å bli kritisert for. Sitter heller stille, helt til kompetansen er på plass og toget har gått.

Visstnok tror de at de gjør verden en tjeneste ved å være beskjedne. Men det blir ikke framskritt av sånt, bare varme måltider.

I mellomtida rydder nok en mann kontoret for å slippe til nok en mannlig etterfølger.
Og verden, den går videre.

Veien hjem fra India

Foto: MagneG / Creative Commons

Mye kan gå galt, særlig når man prøver å være snill.

Bare spør Mette-Marit. Denne uka kom det fram at Kronprinsessen hadde tatt seg en tur til India for å være barnepike for to små beibier  et homofilt vennepar hadde … ja, bestilt er kanskje ikke ordet. Men de ventet altså på barna sine, og på grunn av visumnekt ble det lettest at Mette-Marit dro ned og passet dem de første dagene.

Dette gjorde hun av sitt hjertes godhet, formodentlig. Vel vitende om at praksisen med surrogati er mildt sagt omstridt, ja faktisk også forbudt her i landet. Men hva betyr vel norsk lov når samvittigheten står og roper? Sa Mette-Marit, og la til at hun hadde gjort akkurat det samme om igjen, hadde hun fått sjansen.

For å ta det aller først: Gud veit hvor morsomt det egentlig er å bli drassa rundt for å åpne bruer og tunneller og eldresentre på den måten. Det finnes verre mennesker enn den norske kongefamilien. Virkelig. Og viljen til godhet er det ingenting å si på.

Nettopp derfor har vi jo hatt denne joviale arbeidsfordelingen: Vi andre kakker hverandre i huet her nede, mens de kongelige stort sett får stå i fred på sin slottsbalkong. Der kan de få stå og vinke til senebetennelsen tar dem. Men så dukker altså Mette-Marit opp i ankomsthallen med disse surrogatbarna på armen, og hysjer på oss så barna får sove – og vi blir nødt til å bestemme oss for om vi skal slå blikket ned eller se rett på henne.

Prinsesse Märtha Louise, derimot, sitter med øynene lukket: I et tysk tv-studio der hun akkurat har mimet til julesanger og forsøkt å påkalle skytsenglen sin foran 6 millioner tv-seere.

Det er vanskelig å vite hva man skal si til sånt. Forrige gang Märtha Louise fikk motbør i pressen for å misbruke tittelen sin til lede folk rakt inn i kostbart newage-rør, var kronprinsen straks på pletten og ba kritikerne roe seg: Vi må bli flinkere på framsnakking, sa Kronprinsen, som syntes det var en mye bedre idé at folk skrøyt av søstera hans enn at de kom med kritiske spørsmål.

Så da blei det stilt, da. Mest på grunn av at faren hans er en kul fyr i boblejakke og at bestefaren vant krigen ved å stå foran et bjørketre sammen med far sin.

Det heter seg at kongehusets rolle ikke er statisk, at innholdet i monarkiet må formes i tiden, utvikle seg hele veien, tørre å utfordre seg sjøl. Men hvis det er slik at Kongehuset er under utvikling, bør også vår måte å omtale kongehuset på tåle å utvikle seg litt, den òg.

Så hvordan skal jeg egentlig si dette?  At gjennom å innta en aktiv rolle på sosiale medier og knytte seg til ymse internasjonale Bob Geldof-aktige foretak, har kronprinsparet fylt både samfunnsoppgaven- og twitterfeeden sin med intetsigende verdighets-babbel og Slottets ballsal med det ypperste innen selvrettferdig, økumenisk etno-kliss fra Kirkelig kulturverksted.  Og i inngangsdøra står kronprins Haakon og tar imot med litt vennlig småprat om dignity og poverty og høres mest av alt ut som nettopp det han er: En Jonas Gahr Støre med VK1.

Er det lov å si slikt? Muligens ikke. I stedet nøyer jeg meg å si dette: Om 13 måneder går vi inn i jublieumsåret 2014. Da er det på tide å feire grunnloven og de idealene som i sin tid ga oss verdens mest radikale og grensesprengende grunnlov.

1814 handlet framfor alt om frihet. Kanskje er 200-årsjubileet tidspunktet for å ta friheten enda et hakk lenger? Kanskje er det på tide å takke Kongehuset for innsatsen, sette både dem og oss fri, og si at vi klarer å ta resten av veien sjøl – både til og fra India?

Verden, fritt etter CSI

Foto: Svale / Creative Commons

Gud hjelpe meg, vi er et opplyst folk.

Så opplyste faktisk, at vi gjerne bruker både arbeidsdagen og kveldstimene på å lange, utenrikspolitiske analyser.
(Og med analyser mener jeg roping.)
(Og med utenrikspolitikk mener jeg USA.)

For kom ikke og si at vi ikke har peiling på USA. Her satt vi altså tidligere i uka og visste mer enn amerikanerne sjøl, mange av oss. Vi hadde meninger om det mulige utfallet i den viktige vippestaten Ohio og om mulige tildragelser i valgdistriktene i østre deler av Florida. Og det sier jo en del om hvor engasjerte vi er i verden der ute, at mange av oss ikke kan plassere fylkeshovedstaden i Sogn og Fjordane, men har et levende forhold til både Michigan og Massachusetts, som oftest uten å ha vært noen av stedene.

Nrk.no hadde nylig en sak «Er du republikaner eller demokrat? Ta testen her».  Jeg tok testen, og kjente med ett hvordan jeg samfunnsdeltakelsen liksom tok tak og løftet meg. Men så er det det, da – og dette er jo litt forstemmende – at man plutselig kommer på det i grunnen litt overraskende faktum at vi nordmenn faktisk ikke har stemmerett i USA.

Og det burde vi jo hatt: Jeg mener, amerikanske samfunnsforhold er ting vi kjenner godt etter opptil flere sesonger med CSI og Grey’s Anatomy  og So You Think You Can Dance. Vi kjenner dette landet, vi har jo sett det på tv.

Så går man der, da, og ler av Mitt Romney og nikker anerkjennende til Bill Clinton, og tenker at jaggu var det godt at Obama blei gjenvalgt, at amerikanerne tok til fornuft og så det alle vi andre ser: At for å være republikaner må du være koko.

Med mindre du er libertarianer da, selvfølgelig – en del av gruppen med småhissige, norske menn som sitter der på dårlig ventilerte gutterom, med gardinene for og hang-up på en kar ved navn Ron Paul. Jeg vet ikke hvor de får all kunnskapen sin fra. (Eller jo, forresten, Wikipedia var det vel, ja.) (Og hverandre, i endeløse debatttråder på VG-nett: Der slår våre hjemmeavla libertarianere fast at USA snart kommer til å bestå av homofile narkomane trygdemisbrukere og at det viktigste man kan gjøre for å sikre menneskets frihet er å nekte å delta på Operasjon Dagsverk.)

Andre kan fortelle om videoer de har sett på Youtube, videoer der Barack Hussein Obama  avslører seg som muslim. For ikke å nevne oppdagelsen en årvåken norsk USA-debattant gjorde denne uka, nemlig den at Obama når han trer av i januar 2017 kommer til å være 55 og et halvt år gammel, altså  666 måneder gammel. Og 666, ikke sant, dyret i åpenbaringen og alt det der. Men DET tør jo selvfølgelig ikke sosialist-NRK eller de venstrevridde feminist-marxistene i pressen å skrive om.

Nei, kom ikke og fortell oss at vi ikke kan vår utenrikspolitikk.

Med mindre det handler om Kina, da. Eller verdens største demokrati, India. Eller det økonomiske eventyret Brasil. Eller Tyskland, som er en av våre aller viktigste samarbeidspartnere.

Men OK, greit, det er ingen som veit hva presidenten i Tyskland heter uansett (Kurt Waldau? Et eller annet på Wal-?) – og i mellomtida har vi uansett lært oss delstatshovedstadene i Maryland og Delaware og Wyoming, og det må da bety noe?

Jo, det betyr at vi har lært oss omtrent det vi trenger å kunne om steder vi ofte ser på TV, at vi derfor kan ta oss en velfortjent pause når nyhetsinnslaget om Kinas neste leder kommer på skjermen.

Navnet på den kinesiske presidenten er det jo umulig å huske uansett.  Men bikkja til Obama, derimot. Den har vi kontroll på.

Man er jo ikke helt idiot, heller.

Verdens undergang, terningkast 3

Foto: Zoriah / Creative Commons

Er det lov å si at man ble litt skuffa over den orkanen?

Over Sandy, som visstnok skulle utslette New York fra kartet? Alt jeg så var noen våte t-banenedganger og Jon Gelius i motvind. Er det lov å si at man hadde håpa på mer?

Vi lever tross alt i en endetid. Det begynner å bli mindre og mindre tvil om at vi er blant de siste menneskene på denne jord. Forskerne er overraskende samstemte: Dette går ikke, sier de. Vi er i ferd med å røyke på oss dobbeltsidig lungekreft, og vår eneste løsning er å gå ut og kjøpe dypere askebegre.

Været, ja. Hvem har vel lyst til å snakke om været? Tidligere var det  snakke om været selve syretesten på hvor kjedelig et menneske kunne bli.

Men nå? Nå tar jeg meg i å lengte etter det kjedelige. I USA opplevde man i år en sommer som var så varm at avlingene gikk i oppløsning i solsteika. I India har en kvart million bønder tatt selvmord som følge av feilslåtte avlinger. For to år sida holdt millionbyen Moskva på å gå under i enorme skogbranner. I en slik sammenheng begynner kjedelig, norsk hverdagsvær, slik det en gang var – type Elverum, 1974 – å framstå som mer enn eksotisk.



Men det er bare å vende seg til det. Se bare på den amerikanske valgkampen, der de to kandidatene i dette øyeblikk vasser i halvannen meter høyt flomvann, og prøver å late som at de ikke legger merke til det som er i ferd med å skje. Heller ikke her hjemme er det noen som har lyst til å snakke om været; et av de største opposisjonspartiene tror slett ikke på klimaendringer i det hele tatt, mens det største regjeringspartiet drikker olje til frokost, middag og kvelds.

Jeg tror det heter ansvarlig næringspolitikk. Jeg tror det heter å ikke overreagere. Og jeg regner med at det å senke skuldra litt, mens man står der i flomvann opp til halsen, mens isbjørnene flyter forbi og avlingene brenner opp i bakgrunnen, er mye mer trendy enn å være en sånn der kjedelig festbrems som absolutt skal snakke om døden mens alle andre heller vil fortsette å drikke.

Jeg antar det er dette som er måten å overleve på i det nye tusenåret: Å være villig til å overse store deler av den virkeligheten man hver dag våkner opp til uttafor stuevinduet. Å være tilpasningsdyktig.

Og dessuten er det jo mye positivt med klimaendringe også: Det blir veldig bra tv-bilder av det, for eksempel. Eller: Det var i hvert fall det jeg hadde håp om, da jeg tidligere satte meg ned for å se orkanen Sandy utslette New York by fra kartet.

Jeg satt der og ventet på å endelig bli grepet av en stor følelse igjen, noe monumentalt, en skyskraper som gikk over ende  – akkurat som forrige gang.

Noe som føltes betydningsfullt og ugjenkallelig: Manhattan spylt ned til en sandbanke. Frihetsgudinnen som en oppstrakt hånd i havet. Et inferno av flammer. En filmscene av en avslutning.



I steden fikk vi altså dette: Dramaturgisk uinteressante milliardødeleggelser i form av et par knekte greiner, noen våte kjellere og en håndfull biler, hulter til bulter. Ellers var alt som før.

Er det lov å forvente mer? Jeg har forstått det dit hen at det er et slags folkekrav å forgifte jorda på en såpass spektakulær måte at det blir litt schwung over mennesketens utgang.

Jeg kan være med på det.

Men da vil jeg ha en skikkelig orkan neste gang.

Et skikkelig avslutningsshow. Er det for mye å be om?

De feilfrie blant oss

Jeg vet ikke hva slags planer Liv Signe Navarsete har for kvelden. Kanskje et glass rødvin. Kanskje hive et glass i veggen. Jeg aner ikke. Jeg vet bare at det ikke har vært en spesielt bra uke for vår kjære kommunalminister.

Hun  er for sint, sier folk. Både partifeller og politiske kommentatorer sier det: Liv Signe må roe cella. Hun er for arg, for vill. For lite kontrollert. Selv liker jeg at hun er sånn.

Jeg liker at Liv Signe Navarsete går i svart. Jeg mener det er et kvalitetstegn, at en av våre mektigste politikere faktisk er mer enn stive smil og tillærte fraser om konstruktiv dialog. Faktisk håper jeg Liv Signe drar for gardinene i kveld, og tilbringer helga med å rase rundt i huset, rive bøker ut av hyllene og bende parketten opp fra golvet med bare nevene, planke for planke, mens hun brøler: Du ana ikkje ka du snakka om!

Det er liksom ikke lov å være sint i vår tid. Ikke er det lov å gjøre folk sinte, heller. Et hvert politisk budskap skal besys med puter i begge ender, slik at ingen velgere risikerer å bli støtt. Det er ikke lov til å be folk stå opp om morran. Det er ikke lov å påpeke at folk flest har helt urealistiske krav til hva de kan forvente at staten skal gjøre for dem.

I stedet gjelder det å prøve å smile seg gjennom klaginga fra bedreviterne i manntallet – alle dem som roter med taxiregninger og ansetter sine beste venner og møter fulle på jobb så det koster etter, uten at de så mye som leer på et øyelokk av det selv.

Folks politikerforakt er for det meste av usedvanlig begredelig kvalitet. Det finnes liksom ingen nedre grense for den kritikken som kommer, verken fra surmaga drosjesjåfører eller en av de 5 millioner ekspertene som figurerer i kommentarfelt og Facebook-tråder.

Vi er det som vet best, vi som mistenker at inflasjon har noe med oppblåsbare strandleker å gjøre, vi som tror handlingsregel er et gammeldags ord for tax free-kvote,  og at statsbudsjettet er stedet der pengene blir til.

Så der sitter politikerne, da, og prøver å være akkurat så upersonlige at de ikke driter seg ut og akkurat så kontrollerte at det ikke blir noen forsider av det.

Og de få gangene det motsatte skjer, for eksempel når Liv Signe har en dårlig dag og glemmer hva hun har lært på det departementsbekostede sinnemestringskurset hun gikk på i fjor, så blir det avisforsider og Dagsrevy-innslag og dramatiske scener på vei bort til bilen og gud vet hva det ikke blir.

Beklager du det du har sagt?
Beklager du at folk oppfatter deg som sint?
Legger du deg flat?

Da gjelder det å smile stivt og si at dialog er kjempeflott, og at man elsker små, kosete dyr og fred i verden, før man kommer i skade for å pådra seg en [ørliten] voldsdom.

Forrige gang Liv Signe Navarsete fikk kritikk, var det fra PR-ekspert Elizabeth Hartmann. Hun mente partilederen virket uprofesjonell og skadet partiets omdømme.

I mellomtiden har omdømmeeksperten Elizabeth Hartmann på sin side rotet seg inn saken mot Vågå-ordfører Rune Øygard, der hun skal ha hjulpet forsvaret med å tappe offerets Facebook-konto for opplysninger. Hva innblandingen i saken har å si for omdømmeekspertens eget omdømme? Nokså lite, tipper jeg. I hvert fall ikke på linje et menneskerettighetsbrudd som å parkere i et handicapfelt, eller bli tatt bilde av på en sykkel uten sykkelhjelm, for eksempel – hvis man er politiker og et forbilde for våre barn, etc, i følge de samme omdømmeekspertene.

Hva slags saker er det vi går glipp av å få øye på, når TV-skjermen til en hver tid fylles opp med politikere som legger seg flate for småting? Og hva slags politikere får i ved å holde på sånn, ved å hisse oss opp over reiseregninger og parkeringsbøter og uheldig bruk av utestemme, mens vi knapt gidder å sette oss inn i de grunnleggende strukturene som styrer samfunnsutviklinga vår?

Jo, vi ender opp med en følelse av å ha utøvet kritikk, mens vi i virkeligheten bare har banet veien for den verste politikertypen av dem alle: Den rolig kalkulerende, gjennomkontrollert plettfrie. Hun som har vært stiv i blikket helt siden hun fikk sin første elevrådslederjobb på barneskolen, og som aldri, aldri siden har gjort noe feil.

Takke meg til ei illsint kjerring fra Sogn og Fjordane med dårlig impulskontroll.
Alle dem som ber sånne folk om å roe seg ned, bør ta seg en bolle.

Timepris: 1814,-

Ill.: Eidsvoll, 1814.
En tvilsom gjeng, på mange måter – men ingen av dem var ansatt i PR-byråer, ihvertfall.

I dag skal det altså skje – noe som ikke har skjedd i Norge på 198 og et halvt år: Stortinget skal vedta grunnloven på nytt.

Eller rettere: Grunnloven skal skrives på nytt. Ordlyden i grunnloven skal strammes opp og bli mer moderne, språklige stueplanter  fra 1800-tallet skal lempes ut, til fordel for et enklere og mer forståelig språk.

Snart heter det ikke lenger at «Det tilkommer Storthinget aa at bevilge de til Statsudgifterne fornødne Pengesummer».

Nå heter det «Hvis du trenger penger, spør Stortinget».

Snart heter det ikke lenger «Billiger Kongen Lovbeslutningen, forsyner han den med sin Underskrift, hvorved den vorder Lov.»

Nå skal det hete: «Det er fint hvis dere får Harald til å skrive under også.»

Men i det store og det hele er grunnloven lik, den. Anledningen til det store språklige oppussingsprosjektet er det kommende 200-årsjubileet for Grunnloven, som for alvor skal feires 17. mai 2014. Datoen er den samme som i 1814, ellers er det meste helt annerledes.

Politikerne, for eksempel. I 1814 hadde vi ikke politikere i Norge. Vi hadde tillitsvalgte. Bygdas betrodde menn. Gårdbrukere og prester, kapteiner og matroser.

Ingen av dem hadde medietrening. Ingen hadde gått på kurs i omdømmebygging eller strategisk krisekommunikasjon hos det lokale PR-byrået.

Der gikk de altså, rundt omkring i Eidsvollsbygningen, mens de både røyka innendørs og brukte ordet «neger». Tvilsomt om noen av de gutta der hadde klart seg så mye som fem minutter i moderne, norsk politikk. Et håpløst syn på kvinner hadde de også. Og jøder. (Det var nok et og annet ulovlig bygget stabbur ute og gikk også. Garantert.)

Skjønner du? Det begynner i det hele tatt å bli fryktelig lenge siden 1814. Siden den tid har ikke bare yrkespolitikerne, men også pr-byråene for lengst rykket inn på Stortinget. Byråenes oppgave er å gi rådgivning på strategisk nivå innen finansiell og politisk kommunikasjon, som det heter på hjemmesidene til First House. I praksis betyr det å banke på kontordørene til gamle partifeller og spørre om de har fem minutter.

Om de gidder å høre om et kjempespennende prosjekt. Om de gidder å høre om en lov som burde forandres på. Om en avgift som burde fjernes.

First House – som altså har tatt navnet sitt etter en serie lavprisdagligvarer, blandet med det de tror er navnet på en populær amerikansk TV-serie – lever av å holde på sånn. Påvirkning, tror jeg de kaller det. Hvem kundene deres er, altså hvem det er som ønsker å påvirke politikerne, får vi ikke vite.

En av de siste ansettelsene til First House er tidligere Frp-byråd i Oslo, Sylvi Listhaug, som også er valgt inn som vara på Stortinget. Det samme er Erlend Fuglum, også han tilknyttet First House (eller Senterpartiet da, alt etter som hvilken dag det der og om han akkurat den dagen er på jobb på Stortinget som kommunikasjonsrådgiver eller som vara-representant.) (Hm.) (Det er i grunnen litt vanskelig å holde styr på hvem alle er til en hver tid.)

Ta Julie Brodtkrob, for eksempel: Både direktør i et av landets største kommunikasjonsbyråer og tillitsvalgt i Høyre. Heller ikke hun vil ut med hvem hun har på kundelista. Men skal vi tro både henne og alle hennes pr-byrå-politiker-kolleger, så sier de altså at at de fint klarer å skille mellom oppdrag for kunder og vanlig politikk.

Vår jobb er bare å lukke øynene og håpe på det beste.

Jeg vet ikke om det var akkurat dette eidsvollsmennene hadde sett for seg i 1814, at samfunnet skulle bli firsthousifisert på denne måten.

At innendørsrøyking og jøde-skepsis i lengden skulle tape til fordel for velkjemmede, nydusjede ministre, som glir lydløst fra departementet sitt og ned til en nyoppredd seng på First House, der kundene allerede hadde begynt å samle seg i lobbyen.

I mellomtida får vi andre konsentrere oss om å forberede oss til grunnlovsjubileet i 2014 og den nye språkdrakta de har laga til Grunnloven, den nye Grunnloven som altså er i ferd med å bli vedtatt i Stortinget as we speak.

Så får det være en trøst at den nye loven blir lettere å lese.

Selv om det altså blir stadig vanskeligere å lese hvem som er hvem på Stortinget, og hvem de egentlig snakker på vegne av.

Og i rollen som barnet: Mannen

I kveld er det premiere på en ny norsk film. «Mer eller mindre mann» heter filmen, og den handler – etter det jeg forstår – om en 35-årig mann som ikke klarer å innse at han er i ferd med å bli voksen. Som ikke innser at det er på tide å ta seg sammen, bli en mann. Bli far, ta ansvar.

Jeg er jo 35 år, og mann, og far, og følgelig midt i målgruppa. Og jeg tenker:

Neimen, så fantastisk originalt da, dere, at det kommer enda en film om unge voksne menn med ansvarsvegring. Unge voksne menn hvis liv kretser rundt ishockeyspill og prompelukt og ostepop, som oppfører seg som store, logrende hunder og nekter å innse at de faktisk ikke lenger er tjue år. En valp av et menneske, med et sjelsliv med dybde som et truseinnlegg.

Og gratulerer til teamet bak filmen – som altså har klart det kunststykket å få offentlig støtte til prosjektet sitt, etter at nøyaktig den samme filmen har kommet ut tre-fire ganger pr år her i landet – hvert år, de siste 10-15 åra – alle med den samme godfjotten i hovedrollen: Barnemannen. Mannebarnet. Han som ikke klarer å bli voksen.

Av og til hører man at det snakkes om voksenpoeng. Det er det teiteste jeg veit: At 35-åringer skal sitte der og gjøre narr av seg selv for at de har kjøpt sin første gressklipper eller begynt å interessere seg for vedfyring. Voksenpoeng, sier de, og smiler skrått, halvt skamfulle. Folk må slutte med det der.

Sannheten er at de aller fleste av oss er voksne for lengst, og at det at en stadig større del av befolkningen likevel går rundt og forsøker å gi stadig hjerte- og lungeredning til sin indre tjueåring, forteller ikke bare om et grenseløst selvopptatt samfunn – det er et endetidstegn.

Livet er ikke en eneste lang Øya-festival: Femogtrevdeåringer som snakker om voksenpoeng bør sendes til Sibir. For øvrig bør man også gjenninnføre obligatorisk bruk av hatt for alle menn over tjue. Nå får det jaggu være nok snart.

Jeg har riktignok ikke sett denne filmen som har première i kveld, men det er jo som kjent fullt mulig å være sur likevel. Og jeg vil jo ikke at mitt eget tynne faktagrunnlag og manglende kunnskap skal få lov til å stå i veien for en god gammaldags utblåsning, så her kommer den:

Makan til møkkafilm! Og det mest grønnjævlig irriterende med denne filmen (som jeg altså ikke har sett) er at det helt oppskriftsmessig, ytterst i bildekanten, ryddes plass til en vever kvinne – tagbar, men moderlig – og HENNES oppgave er det altså, å lose den unge mannen gjennom de siste scenene av hans liv som uansvarlig og sjarmerende barnemann, og til slutt lande ham trygt som ansvarlig samfunnsborger og familiefar. En type mann som på slutten av filmen gir seg med å spise ostepop til middag, og heller hengir seg til den nye farsrollen med et nytt alvor, premiert med takknemlige, beundrende blikk fra sin samboer.

Hvorfor det aldri er damer som får lov til å spille den uansvarlige 30-åringen med voksenvegring, har jeg ikke noe godt svar på. Hadde vi fått en norsk film om en 35 år gammel mann som bekymrer seg for at hans gravide samboer slurver med å ta folat, mens hun stadig vekk glemmer å dukke opp når de skal til svangerskapskontroll – og heller bruker penger på jentetur til Milano, og ikke barneseng, slik han vil, da hadde vi i hvert fall sitti der med noe ingen hadde sett før.

«Må man snakke om kvadratmeterpris for å være voksen? Må man slutte å være ironisk når man får barn? Eller slutte å drikke O’Boy?» spør filmomtalen som er skrevet i forbindelse med kveldens première. Og mitt svar til det er : Det driter jeg i, for jeg har viktigere ting å tenke på. Jeg har to barn som skal være i seng før åtte, den ene er 100% pleietrengende og den andre har arvet personligheten til Dhjengis Khan.

Og nettopp slik er livet for den store majoriteten unge, voksne menn i Norge: Vi jobber på. Det går i ett, for de aller fleste av oss. Heller ikke vi har tid til å drikke O’Boy og lure på om vi er voksne eller ikke. Hverdagen er en kamp, og nå er vi langt inni ekstraomgangene.

Det eneste varige jeg fikk med meg fra siste runde med pappaperm, var senebetennelse.
Før dere lager en film om det, har vi ingenting å snakke om.

Post-traumatisk

La meg aller først få benytt anledningen til å gratulere Posten Norge med et imponerende kvartalsresultat – nesten seks milliarder i driftsinntekter, bare i januar, februar og mars. Det går med andre ord godt med Posten, og denne suksessen feirer de nå ved å legge ned 84% av sine gjenværende postkontor og si opp tusen ansatte.

La oss spole litt tilbake, til en merkelig og – for mange moderne bedriftsledere – nærmest komisk tid:

Det finnes nemlig et Dagrevy-innslag fra tidlig på 90-tallet som fortsatt gjør inntrykk: Mennesker på et lite sted i utkant-Norge som har lenket seg fast til den lokale telefonkiosken, i protest mot Televerkets planlagte nedleggelse. For disse menneskene – i vår nære fortid, kun få år før mobiltelefonen blei allemannseie – var det å ha en egen, lokal telefonkiosk synonymt med det å tilhøre storsamfunnet. Å være registrert. Å bli regnet med. Å bli sett av Oslo, så dumt det enn høres ut i dag.

Men uansett hva aksjonistene på Dagsrevy-innslaget hadde sett for seg eller håpet på: Telefonkiosken ble (selvfølgelig) nedlagt, den var ikke rasjonell – verken på hjemstedet deres, eller tusen andre småplasser i Norge. Etter hvert begynte også postkontorene å forsvinne: Folk sendte ikke like mye brev som de hadde gjort, internett ga oss nye vaner, postmonopolet ble opphevet og snart var postkontorene ikke rasjonelle de heller.

Derfor vakte det liten oppsikt da Posten denne måneden tok livet av 149 av de siste  postkontorene de hadde i sin portefølje. Fra nå av blir det bare fire fylker som får mer enn ett postkontor.

Og Posten? Posten har egentlig bare gjort det de har fått beskjed av Stortinget om å gjøre, de: Spare penger, drive rasjonelt, gi sine eiere et best mulig overskudd.

Noe større samfunnsoppdrag utover det? Vel, går man inn på Postens egne hjemmesider, står det mye om at posten ønsker å drive miljøvennlig og at de har blinket seg integrering, mangfold og HMS-tiltak blant sine egne ansatte som satsningsområde. At de løser dette samfunnsoppdraget ved å si opp rundt tusen av sine egne ansatte, er jo en interessant måte å angripe problemet på.

Hvordan endte vi opp her? Det er ikke så lenge siden Posten var en del av den grunnleggende strukturen i det norske samfunnet. Den alvorlige, røde Postbankboka, som var til forveksling lik det norske passet, lå trygt forvart i hanskerommet i det familien rigget seg til i bilen, satte på Postens sommerkassett og dro avgårde på sommerferie. Posten var, på sitt merkelige vis, en naturlig del av fortellingen om det å være norsk. 

Man må jo være en nostalgisk tulling for å komme trekkende med samfunnsoppdrag og triste øyne og Postens Sommerkassett på den måten. Nostalgi er noe man ikke kan tillate seg, i hvert fall ikke hvis man sitter i ledelsen for Posten Norge AS, eller Bring som de ofte kaller seg når de holder på i utlandet.

Nei, det er nye tider: Rett etter at Posten brukte 150 millioner på ny logo, sa de opp 370 ansatte. Posten skal ikke lenger gå med post, den skal gå med overskudd og vel så det.

Grunnen til suksessen er dette Post-i-butikk-systemet som de er så fornøyde med. Ordningen har ført til store innsparinger og økt tilgjengelighet, kan Posten fortelle. I lys av denne lykksalige utviklingen, er ikke tiden kommet for se på om denne ordningen med post-i-butikk ikke kunne utvides til andre sektorer i samfunnet?

Ta for eksempel en bransje som sliter med lav publikumstilstrømming og en svært kostbar, nærmest ubrukt bygningmasse – vi snakker selvfølgelig om Den norske kirke. Her må det være penger å spare – for eksempel ved å overføre hele ordningen til dagligvarebransjen. Prest-i-butikk vil ikke bare kunne gi oss vårt daglige brød, men også frigjøre store deler av de næringseiendommene kirka i dag sitter på, bygninger som ofte er både romslige og med gode lysforhold, gjerne sentralt plassert i byer. Tenk hvilken profittmaksimalisering det kunne ligge an til her.

Hvis vi går videre på lista, er det en annen kandidat som peker seg ut som et naurlig valg, og det er jo helsevesenet. Få steder er det så mye penger i omløp som i helsesektoren, og  få steder er det like store beløp å spare. De ansatte i dagligvarebransjen er jo fra før vant til å jobbe i en service-sektor, og vil med sine mange butikker kunne gi kundene et både  desentralisert og svært tilgjengelig tilbud. Da vil vi kunne få ikke bare Post-i-butikk og Prest-i-butikk, men også Kreft-i-butikk. Prolaps-i-butikk. Tvunget psykisk helsevern-i-butikk. Helsevesenet er stort, de potensielle innsparingene er enorme.

I tillegg kan det jo også være aktuelt å gå etter sjølve storlaksen her, kanskje det aller gjeveste objektet – nemlig forsvaret. Dersom alle andre sentrale samfunnsfunksjoner – ikke bare post, men også helsevesen, kirke, regjering og det øvrige statsapparat allerede er flyttet over i den lokale Kiwi-butikken, vil Forsvar-i-butikk være en naturlig måte å sikre alle disse funksjonene på.

Da vil det være umulig for en okkupasjonsmakt å ta kontroll over landet vårt, dersom de ikke kontrollerer nærbutikken også. Med Forsvar-i-butikk vil de ikke engang klare å komme seg bort til panteautomaten før de får seg en i pæra av spesialtrente soldater fra frukt- og grønt-avdelingen.

Ute regner det, men her sitter jeg og hører på Postens Sommerkassett og ler av halvdårlige ordspill og nynner til The Bangles, mens jeg tillater meg å tenke tanker som tydeligvis utgikk på dato på begynnelsen av 90-tallet. Det er vel bare å prøve å riste det av seg.

For tenk så rasjonelt vi kunne ha drevet, dersom alle bodde på samme sted, hadde de samme behov og fikk til det samme.

Tenk så fint det hadde vært, om alt var en eneste stor butikk.

Apesaft i pedalene

Foto: Aftenkampens redaksjon

I vinter fikk jeg endelig tak i en bok jeg har vært på jakt etter lenge. Det dreier seg om Ulf Gleditsch og hans ordliste med slang fra 50-tallet – et tiår som må ha vært det kuleste i menneskets historie.

For da gikk altså folk rundt og sa ting som skjeggejazz og brødgjøk. På lørdagskvelden dro folk ned på stripa for å få i seg litt apesaft i håp om å få litt swing i pedalene. Kanskje kom det forbi et puppalt kjei og blunka tilbake til deg. Da gjaldt det å få napp i pukkelen, ellers kunne dama bli borte som ei sviske. Skulle en vanlig kis ha håp om å få slafse mule den kvelden, gjaldt det å ikke gå rundt med underleppa på 3. knapphull.

Prata folk sånn på 50-tallet? Ja, jepp – jøssenam på trappa-  visst gjorde de det! Hva annet skulle de ta seg til, der de hang rundt i hovedstadens gater og delte en flaske brus gjennom fire sugerør, hele tida livredde for at Blackie-gjengen skulle runde hjørnet og kreve panten? Eller hva veit jeg. Femtitallet fortoner seg uansett som en gullalder. En slags trettenåring av et tiår – håpløst naiv, men samtidig tøff i trynet:

Tiåret før månelandingen, tiåret etter krigen – en tid da alt er mulig, og samtidig ingenting: Atombomben er bare et knappetrykk unna, og ungdomstida – den første virkelige ungdomstida – er akkurat oppfunnet. En perfekt blanding av sorgløshet og frykt. (Eller sagt med 50-tallsslangen fra ordboka til Ulf Gleditsch: En tid med både lakenbyksere og bøgejazz.)

Hm. Så sitter man altså her – i 2012 – og drømmer om femtitallet. Hva drømte man da om på 50-tallet? Adam Gopnik, journalist i The New Yorker, skrev om dette fenomenet nylig. Han kalte det The Forty Year Itch.

Og Gopnik har svaret på spørsmålet mitt: På femtitallet drømte folk om titallet, altså det tiåret som lå førti år før deres egen samtid. På 50-tallet laga de stort sett filmer og sanger om åra rundt første verdenskrig. På førtitallet drømte folk om 00-tallet, igjen førti år før deres egen samtid: En av de mest populære filmene det tiåret het «Meet Me in St. Louis» og handlet om verdensutstillingen i 1904. På sekstitallet ga the Beatles ut plater med flere låter som lente seg på arven fra Vaudeville-teatrene på 20-tallet, med låter som «When I’m Sixty-Four» og «Your Mother Should Know».

På 80-tallet skrudde man – igjen – klokka førti år tilbake, og endte på 40-tallet – der tiårets kanskje største kinohelt, Indiana Jones, fikk lov til å gå berserk blant mayaruiner og gammeltestamentlige vrakrester – hele tiden med ondskapsfulle SS-offiserer i hælene. I våre dager har vi spolt oss tilbake til sekstitallet og de whiskeymarinerte kontorlandskapene i tv-serien Mad Men: Aaaah… Innendørs røyking! Hvilket jævla eventyr!

Førti år tilbake, det er det det går i, hver gang. Teorien er, skriver Adam Gopnik, at førtiårsintervallet er perfekt fordi de minner oss om tida rett før våre foreldre fikk oss – altså deres egen ungdomstid, den tida vi sjøl aldri har opplevd – men har hørt dem snakke så henført om: På sidene før de aller første babybildene av oss i albumet, finner vi bilder der foreldra våre ser enda litt lykkeligere ut, enda litt mer optimistiske ut og verden enda litt kulere ut.

Se, der er dressjakka du har knabba av far din! Se, der er sånne lamper som dere prøver å få tak i! Hvorfor i alle dager kastet de egentlig dem?

Skulle jeg fulgt denne teorien slavisk, burde jeg, som er født i 1977, gått rundt og drømt om tida rett før min egen fødsel – kampen mot EEC i 1972, for eksempel – eller OL i München eller Watergate. Problemet er bare at det ikke var noen i Watergate-saken som brukte uttrykket hestejazz. Og hadde kampen mot EEC vært mer prega av utbrudd som «Stepp med uttafor, Kjatrik, så skal jeg trakk’tere deg som et johanorgel» så hadde jeg kanskje vært mer villig til å la meg sjarmere.

Men slik er det: Det blir ikke riktig, uansett. Man er alltid født i feil tiår, helt uavhengig av når man er født. Så da får man gjøre det beste ut av det.

Skjønner du det, eller, din brødgjøk?