Med tøv skal landet bygges

«

Foto: Dave Wilson / Creative Commons

Jeg husker ikke hva jeg pleide å tenke om framtida, men jeg husker at jeg gledet meg.

Ting skulle bli lett, ikke bare for meg – men for oss alle. Ikke det at vi nødvendigvis skulle feriere på Mars eller fyke rundt i flyvende biler, men jeg så ihvertfall for meg at man i det minste kunne få slippe å kjede seg på jobben.

Derfor dro vennene mine ut i verden for å bli kaospiloter og webdesignere. Sjøl så jeg alltid for meg at jeg skulle skrive en bok eller få meg et tv-program, kanskje til nød jobbe i en aller annen kreativ bransje og fyke rundt på sparkesykkel i et åpent kontorlandskap, med designerbriller og joggesko til 45.000. Slik var det framtida skulle bli, trodde vi, alle vi som begynte på universitetet på slutten av 90-tallet. Det var ingen grunn til å kaste bort seks år på å knote med nanoposisjonering eller metamorfe bergarter. Det er ikke sånne ting som drar damer på nachspiel.

Derfor var det ikke direkte sjokkerende å høre at Norge plutselig mangler 16.000 ingeniører. Men det gjør vi altså. Og uten flere ingeniører blir det vanskelig for oss å holde industrien på beina, få oljen opp fra havbunnen og bygge broer, veier og skip her i landet. Festen er over. Vi kan ikke bygge et samfunn basert på at alle skal drive med uavhengig dokumentarfilm. Vi må, rett og slett, lære oss å kunne noe.

(Og jeg sier ikke dette for å være streng: Jeg sier det fordi jeg begynner å bli noe usikker på om mitt ene grunnfag i teatervitenskap nødvendigvis kommer til å bli det som løfter meg ut av ledighetskøen når den vestlige økonomien snart går til helvete og kineserne styrer sjappa. Vi må, med andre ord, innstille oss på å ha det mindre gøy framover.)

Dette poenget kan illustreres ved å fortelle to vitser – først en kjedelig og så en uforståelig. For å ta den kjedelige vitsen først: Hvor mange ingeniører må til for å skru i en lyspære? Svar: Du trenger bare en. Enkelt og greit. Så går vi over til den uforståelige vitsen: Hvor mange frilans-utøvere innen samtidsdans trenger du for å skru i en lyspære? Riktig svar: I sin forestilling «Light Bulb» tar danser og koreograf utgangspunkt møtet mellom støpsel og pære, der identiteter viskes ut og transcenderer det uutalte i møte med begreper som skam, skyld, tvil og svakstrøm. Lengde: 2 timer og 30 minutter. Og da er det sannsynligvis like mørkt i rommet når forestillingen er ferdig.

Sånn kan vi selvfølgelig ikke ha det. Så hvordan skal vi få tak i alle disse ingeniørene? Skal alle importeres utenfra, mens vi selv fordriver tiden med nonfigurativ fingermaling med støtte fra NAV? Nei, vi er nødt til å lære oss å bygge ting, vi også. Og derfor er vi altså nødt til å gjøre realfag hipt.

Hipt? I et land der ingen husker navnet på vår siste nobelpris-vinner, men de fleste av oss er fullt oppdatert på kjærlighetslivet til Aylar? Hvordan angriper man egentlig det der? For den amerikanske urbanisme-guruen Richard Florida ligger svaret i populærkulturen. I 2002, mens framtida fortsatt lå ubrukt og skinnende foran oss, og sola på himmelen var formet som Bill Gates, noterte Florida seg følgende:

«American society over the years has romatisized some most unlikely occupations. In the early 1800s young men read ”Two years before the mast” and dreamed of becoming lowly merchant seamen. Well into the 1900s, the hero of thousands upon thousands of books, plays, films and cigarette ads was that miserable wage slave of the western plains, the cowboy (…) How many well-known novels can you think of that were written before, say, 1980, or major films or plays before that time in which the hero was an engineer? Even in works of science fiction, the hero typically was the pilot who flew the space ship, not the engineer who designed it. The engineer was kept in the background because he was a geek. Engineers were rather useful people but not cool, the oposite of cool, the very definition of the absence of cool. They had thick glasses and no sex life.»  *

Aha! Svaret ligger i å fjerne de tjukke brillene og i stedet plassere ingeniøren på en motorsykkel. Svaret ligger i populærkulturell produktplassering, altså at vi plasserer nanoingeniører og petrolumsgeologer som hovedpersoner i norske bøker og filmer, og – vips – rekrutteringen er sikret:

I

Vinteren 2006 møtte fire petroleumsgeologer en brutal død i Jotunheimen. Kun en ung kvinne overlevde. Nedkjølt og svak kjemper Jannicke seg tilbake til norsk sokkel. Men kontinentalsokkelen er mørklagt og ikke en levende sjel er å se. Er marerittet likevel ikke over?

II

Ut over å være en mann på kun 1,68, er Roger er en ingeniør som tilsynelatende har alt; sømløs overgang mellom PC og mobil m/ lav energy dual mode løsning og maksimum flexibilitet med application specific protocol stacks.  Så oppdager han noe som snur hele hans tilværelse på hodet, og snart må han flykte for livet.

III

Etter at hun mistet sitt eneste barn og skilte seg fra ektemannen, trakk hun seg tilbake til eks-mannen Peters (Bjørn Floberg) arkitekttegnede og kjølige villa ved havet. Nå har hun fått tilbake lysten på å leve og møte ANDRE ingeniører med spesialkompetanse på geomatikk-feltet. 

Kanskje er dette veien å gå? For hvordan skal man ellers få økt respekten for realfag i et land der 1/3 i min egen yrkesgruppe, journalister, ikke en gang kan regne? (Og 1/3 er mye det, der jo langt over halvparten av alle sammen.)

Kort sagt: Skal vi begynne å bygge morgendagens Norge, må vi begynne nå. Men ikke med teatervitenskap og fingermaling.

Snart kommer kineserne.

* = Kilde: «The Rise of the Creative Class», R. Florida, 2002.