Ithaka

Foto: Flako / Creative Commons

38° 22′ 0″ N, 20° 43′ 0″ E
117.8 km² (45.5 sq mi)

Egentlig, når jeg tenker meg om, finnes det i grunnen bare én historie i verden. Én grunnleggende historie, og den handler til alt overmål om verdens lengste tur hjem fra jobben; en ferd over fiskerikt hav – mot hjemlandet, mot Ithaka, den legendariske øya som hele tiden underveis i historien ligger og glitrer i det fjerne.

Det var Odyssevs som skulle hjem, koste hva det koste ville – alt som har kommet etterpå, er bare versjoner av den historien.

Når vi først er inne på gamle bøker, er det jo sikkert mulig å nevne Bibelen, men den utspiller seg alltid i ørkenlandskaper og hager, fruktbare daler og rundt innsjøer, men så og si aldri ute til havs.

Heller ikke i norrøn mytologi går man nevneverdig uttaskjærs. Tvert imot ser verden ut som en bondegård, med et digert tuntre i midten og griser og nisser og lafta trehus fulle av øl. Selvfølgelig sitter også Odyssevs i slike saler, kveld etter kveld, han også – med nystekt pattegris på tallerkenen og ansiktet halvt opplyst av fakler. Men i tankene sine er han alltid ute på havet, ved reisens ende, ved det punktet der han igjen får øye på sitt hjemland i horisonten, øya Ithaka – med sine skogkledte åser.

Odyssevs finnes ikke i virkeligheten, men det gjør Ithaka. I en feriekatalog beskrives øya som liten og oversiktlig, med strender av sand og grus og en rekke mindre landsbyer der du for eksempel kan nyte en herlig fiskelunsj på en av de mange tavernaene eller rusle rundt blant småbutikkene.

Det var smått med småbutikker på Odyssevs tid – han hadde andre ting å tenke på enn shopping. For da han etter ti år på havet omsider kom hjem, var det første han gjorde ikke å leie bil for å oppleve de lokale fjellene, slik Star Tour foreslår, men for å massakrere frierne som hadde samlet seg på borgen hans, og som ikke nøyde seg med en herlig fiskelunsj, men ville ha dama hans attpå.

Odyssevs drar fram sverdet og lager kebab av frierne. Etterpå er det tjenestejentenes tur, de som har ligget med frierne og oppført seg skamløst og frekt mot sin arbeidsgiver. Odyssevs spenner opp et tau og henger dem, hode ved hode, som en flokk troster som har flydd inn i et nett: «Føttene sprellet ei lenge, ti kort var dødskrampens kvide» står det i Odysseens nest siste kapittel.  «Hit kommer du for å koble av og nyte den behagelige stemningen» står det i Star Tour-katalogen. Beskrivelsene av kveldene på Ithaka er med andre ord noe avvikende.

Kanskje hadde det vært bedre for Odyssevs å aldri komme hjem. Kanskje var det ute på havet han hadde det best, der hvor Ithaka fortsatt bare var en fjern mulighet.

I stedet blir skjebnen hans blir å sitte der, på øya si, og stirre fåmælt inn i peisen og tenke på lyden av sirenenes sang, tenke på lyden av menn som faller til jorden, gjennomboret av piler, tenke på de tre tusen nettene han delte seng med den skjønne Calypso, på turen ned til dødsriket og kampen med Kyklopen.

Hva er det du tenker på, Odyssevs, du er så stille?

Ja, hvor skal man begynne?
Odyssevs, verdenslitteraturens første turist, skjønte det med en gang: Som regel er det å komme fram det aller minst interessante.