Ull

Foto: Aftenkampens redaksjon.

Egentlig hadde han ikke for vane å kjøre for fort. Eller i hvert fall ikke så mye. Litt over fartsgrensa, sånn innimellom, så klart, men ingenting i nærheten av dette.

– Jeg tror du blir nødt til å ringe og få noen til å komme og hente deg, hadde fyren fra UP sagt.

Ull trykket på knappen og lukket vinduet, mens politimannen gikk tilbake til bilen for å hente blåseapparatet.

På en busslomme et sted langs baksidevegen sto den svarte Audien til Tor parkert med motoren i gang. Langsmed vegen var det langt mellom bolighusene, bare et og annet småbruk der det røyk fra pipene. Over dem sto skogen, blåsvart og stor og tyst. Nede på den andre siden av dalen kunne Ull se lysene fra bilene på E6. Hvorfor hadde ikke politiet stilt seg opp der nede i kveld? Hvorfor akkurat her oppe, hvor det aldri var folk? Nå måtte han plutselig begynne å ringe hjem og be Tor komme.

Stefaren Tor hadde aldri vært noen enkel mann å forstå seg på. På det forrige hjemstedet hadde alle hørt om Tor og det enorme sinnet hans.

En gang hadde han dratt ut for å fiske sammen med Hyme, en dum gammel jotne. Tor hadde dratt et av sine spesialnumre, kledd seg ut som en liten gutt, revet hodet av en okse for å bruke det som agn, og satt igang med å ro som faen, langt utpå sjøen, til den gamle jotnens forbauselse.

Derfra og ut gikk historien i fortfilm, slik alle historiene hans gjorde – dumme, rasende historier fulle av rastløshet: Ute på sjøen presterer Tor å få selveste Midgardsormen på kroken, men da jotnen får nok av Tors macho-stunt og kapper snøret hans slik at de ikke begge skulle gå under, blir Tor så forbannet at han dreper den gamle jotnen der og da, i båten, før han vasser rasende i land, rød og illsint og anpusten.

Det verste var at han var stolt av det han hadde gjort. Han elsket å høre andre fortelle om alle tingene han hadde gjort. Gud, som han elsket å høre om seg selv.

Så kom det store mørket. Årene hadde vært som en drøm for dem alle sammen, i en dykkerklokke, under vann.

Slik kunne det gjerne fortsatt for Ull sin del.

Men noe hadde plutselig begynt å skje, langt nord i verden. De gamle fjellene hadde begynt å røre på seg igjen. Jord og leire hadde begynt å komme sigende nedover bakkene. Trær knakk i to, havet var i ferd med å stige. Noen snakka om at dette var tegnene de trengte. Tegnene de hadde ventet på.

Og  Tor hadde fått ny jobb, det blei bestemt at de skulle flytte, andre i familien hadde allerede reist i forveien og flyttet de også – vekk fra kysten, innover i landet, og innstallert seg i et fraflyttet hus, under blåsvarte lier, i femogtjue minus.

Og nå sto han her, Ull, på et nytt hjemsted, med inndratt førerkort og hvert øyeblikk nå også en illsint stefar i den andre enden av telefonrøret.

En av de første helgene etter nyttår hadde de vært på hockeykamp sammen. Det var viktig at far og sønn gjorde ting sammen, sjøl om Tor forsåvidt ikke var faren hans og aldri kom til å bli det sammen. Men Ull tenkte for all del, en hockeykamp går det vel an å gå på, hvis det er så viktig.

Men da de kom fram, hadde ikke Tor penger til billettene. Stesønnen ble nødt til å betale, mens Tor prøvde å være morsom ved å skjelle ut folka i billettluka og si at han ikke gadd å betale for å gå og se på en homoidrett som ishockey. Tøffe dueller? Hadde de i det hele tatt hadde hørt om Midgardsormen !? Var det noen i denne forbanna ishockeyhallen som noen gang kjent tarmene tømme seg og dødsangsten gå gjennom kroppen som en oppkastrie?

* ?

Neida, sa Tor, neida, slapp av, jeg bare tuller med dere. Ikke se så fornærmet ut nå da.

He he?

I lokalavisa hadde det stått at kveldens forestilling var et «hatoppgjør», men hockeykampen ble i stedet en gedigen nedtur:

Allerede etter tre minutter og 58 sekunder var kveldens første slåsskamp igang nede på isen, spillerne kastet hanskene og prøvde høfligst å dra igang det hatoppgjøret alle hadde blitt lovet, men slagene de tildelte hverandre var nærmest likegyldige.

Det plutselige blaffet av vold der nede på isen hadde noe koreografert og liksom fraværende over seg, som rituale på linje med håndhilsing eller damenes tale.

– Jævla feiginger, ropte Tor. – Dere aner ikke hva et hatoppgjør er for noe.

Så forsvant han inn på dass og kom tilbake først godt uti tredje periode. Da var han til gjengjeld dørgende full, og pissa på seg idet han satte seg ned på setet.

Det var Ull som ble nødt til å kjøre hjem. En og en halv time tok det, først langs E6-en i tett snødriv, og deretter oppover liene på baksida av den mørke, breie dalen.

Det var slik han alltid hadde reddet seg inn: Ved å være mer voksen enn sin egen stefar. Å være den som hjalp ham av med klærne og i seng, mens mora sto takknemlig og skamfull og så på.

Tor hadde alltid oppført seg som en bortskjemt drittunge. Men han hadde aldri lagt en hånd på guttungen. Gutten hadde alltid hatt for mye på ham. Nå kom balansen til å snu seg til Tors fordel igjen.

Politimannen fra UP gjorde tegn til at Ull skulle åpne vinduet igjen.

– Har du legitimasjon på deg?

– Nei, sa Ull.

– Hva heter du?

– Tor, sa Ull, og satte bilen i gir.