Salgsboder og kanefart. Leende barn som løper rundt mens frostrøyken står, vedfyrt varme i gamle hus. Man kommer ikke nærmere Skomakergata noe annet sted i Norge i ukene før jul enn i denne lille byen, hvor vi nå bor.
Selv husker jeg julegateåpningene nede i Storgata, og den faste tradisjonen vi hadde i vår familie med å gå innom baker Mæhlum og kjøpe med oss en pepper-kakemann på vegen hjem. Lyden av døra som gikk opp og det lille Jens Petrus-aktige plinget fra bjella, var nok til å sette i gang hele maskineriet av førjulsfølelser.
Hver gang.
Hele året.
Problemet oppstår når man skal forsøke å gjenskape sin egen barndom og tre den ned over hodene på den oppvoksende slekt.
Fortsatt mener 72.000 TV-seere at dagens unger også skulle vært tvunget innom skomakersjappa til Jens Petrus på daglig basis før jul, de også – slik vi ble. At et desemberliv uten TV-serien «Jul i Skomakergata» (1979) er og blir meningsløst. Kampen for fortiden handler ikke bare om kos, men også om å holde et lite stykke gammel-Norge levende, et stykke Norge der hornorkesteret spiller mens nysnøen daler og pølsemakeren er en rødmusset og fetladen type med kolerisk temperament og et hjerte av gull. Et Norge der en halvgammel mann kan være alene i et rom med barn han ikke er i familie med, uten at noen stiller spørsmål.
– Men de snakker så sakte, sier NRKs folk. Problemstillingene er så fjerne. Skomakergata er ikke oppdatert.
Muligens mangler det et væpnet ran eller to. Muligens burde den lille gutten som skal få en liten bror eller søster, i virkeligheten ventet på et søsken med ukjent donorfar i Danmark.
Det siste tiåret har NRK etablert nye juletradisjoner med adventsseriene «Jul i Blåfjell», «Julekongen» og «Jul i Svingen». Hvordan de kommer til å fortone seg for mine barnebarn en gang langt der framme, er vanskelig å spå.
Kanskje kommer de til å reagere på at det faktisk var snø den gangen, på begynnelsen av 2000-tallet, eller at man i det minste forventet at publikummet skulle kjenne til hva det var for noe.
Men kruspersille kan de få, mens flomvannet stiger. Selv om det på det tidspunktet kommer til å være jeg som snakker med tøflene mine.
Første gang publisert i Gudbrandsdølen Dagningen, 30. november 2013.
Aftenkampen 