Skade

Foto: m.prinke / Flickr.com

Den første sikre observasjonen vi har av Skade, kom i begynnelsen av februar.

Det vil si: Skade hadde blitt observert tidligere. Hun hadde sittet der ved vindusrekka på den lokale videregående skolen helt siden tidlig på høsten, året før. Men det var ikke før i begynnelsen av februar at skolens ledelse og andre voksenpersoner i området ble klar over hvem de plutselig hadde fått besøk av.

Skade kunne se ut som hun var en helt vanlig jente på 17 år. En av dem man kan se gå til og fra kantina i Canada Goose-jakke, treningstights og håret i hestehale. Fit. Det finnes tusen sånne jenter på norske idrettslinjer.

Seriøse, anonyme og hardtarbeidende.

Det ville være en overdrivelse å si at hun var klassens midtpunkt. Også i garderoben likte hun best å holde seg for seg selv. Etter skoletid var det få som så henne, hun bare forsvant ut porten, forbi klyngen med furutrær og bort på parkeringsplassen og ble borte til neste dag.

Men det var flere som hadde støtt på henne i lysløypa. Eller joggende, på veien opp til fjellet. Alltid i den samme enorme farta, som om hun var ustoppelig, som om beina hennes fungerte som gjeller og at hun måtte holde seg i konstant bevegelse for å få puste.

Skade visste at de hadde lagt merke til henne. Hun visste at de kikket på henne når hun kom løpende forbi dem eller passerte dem i skiløypa. Men hun løftet ikke blikket. Ikke en eneste gang. Hun hadde ingenting å si dem uansett. 17 år gamle jenter var det minst interessante Skade kunne tenke seg.

Nå satt hun ved vindusrekka og så ut på skoleplassen, der snøen lavet ned. Det var vinter i innlandet. Ikke fimbulvinter, men fin vinter likevel. Hun elsket dette. Ville at det aldri skulle ta slutt. Elsket lyden av skiene som for bortover sporet. Lyden av stavene som sang under vekten av armtakene hennes.

Hva var det de hadde hatt om i norsktimen, igjen?

Snø og granskog.
Meterdjup fonn kring mørke tre. 

Jo, det var sånn det var.

Men ikke bare det. For i det siste hadde noe annet begynt å synge i henne. Noe hun ikke hadde kjent på hundrevis av år. Noe hun ikke visste om hun var klar for. Noe som spente den unge kroppen hennes som en bue.

Det var ikke diktanalyse. Det var heller ikke bedriftsøkonomi valgfag. Skade så på klokka. Kvart over elleve. Fortsatt timer igjen til hun kunne dra.

Dagen gikk over i skumring, og skumringen over i kveld. Skade la hodet bakover og kikket opp: Det lave skydekket hadde veket plassen for et høytrykk som kom rullende nordfra, med kald luft og stjerneklart.

Uttafor garasjen spente Skade på seg hodelykta nok en gang, og gjorde seg klar til å gå en runde. Opp til bommen. I området rundt Skihytta. Det var der hun pleide å treffe ham.

På skolen sa de at hun virket så sur. Det var omtrent det Loke hadde sagt også, før han bandt et tau til skjegget på ei geit og den andre enden til sine egne ballesteiner, og fikk geita til å dra. Først da fikk han Skade til å begynne å le. Ikke før. Hun husket det og smilte. Men det var uansett lenge siden nå.

Skade kjente den kalde lufta stikke i lungene i det hun tok bakkene i store klyv. Kroppen var en maskin, den var en bølge, den var en logaritme, den var deler og sener og muskler som sang sammen. Det brant i lårene. Kroppen fylte seg. Og hun kjente hvor godt det var, å få lov til å være kropp.

Kropp uten hjerne. Kropp uten kvaler.

Og i hodelyktas opplyste, lille rom, der rett foran henne, virvla de florlette snøflaka opp foran henne – som ørsmå krepsdyr, fanga i lyktene på et undervannsfartøy, på bunnen av havet, omgitt av det samme enorme, omslyttende mørket som her oppe.

Lyset fra bygda og bebyggelsen der nede, var langt bak henne nå. Bare én hodelykt syntes, og på avstand så det ut som den kom dansende gjennom skogen.

Og litt lenger unna, borte ved det første myrdraget, og foreløpig egentlig bare synlig fra lufta, kom en annen hodelykt.

Lydløst. Motstandsløst.

I raske tak mot henne.